Moto Guzzi California II Convert – en historie for seg.

En kveld tikket det inn denne meldingen i meldingsboksen min: ciao io ho VT 30002. 

De av oss som har litt sære interesser og er opptatt av italienske motorsykler fra Mandello del Lario, for oss ringer det en bjelle momentant når et slikt nummer dukker opp. Intet mindre enn et rammenummer fra en eldre Guzzi.

Jeg har selvt et slikt nummer på en av syklene mine, VT 30005. Moto Guzzi California II, 1986, med converter/automatgirkasse.

Tidligere har jeg sjekket flere sider som listet opp rammenummer til gamle Moto Guzzier. Alltid med samme resultat. Rammenummer VT 30005 finnes ikke på noen California II modell av noe slag.

Jeg sendte tidligere  en offisiell forspørsel til Guzzi-fabrikken, men jeg hørte aldri noe derifra heller.

Sykkelen finnes kanskje ikke, se selv:

VT 11111
VT 20479
California II 944 cc (1981 – 1987)
VT 24596 VT … Mille GT(fortsættelse)
VT 32542 VT … California III (fortsættelse)

Verken fra denne listen:

http://www.strunge.net/guzzi/teknik/frame-no/index.php

eller fra den nederlandske Moto Guzzi klubben sin liste.

https://www.mgcn.nl/database/mg-framenummers

Da er det slettes ikke så enkelt.

Før altså ciao io ho VT 30002 som betyr hei jeg har VT 30002 dumpet ned i mailboksen min.

Avsender har altså også et rammenummer som heller ikke eksisterer på de offisielle listene.

Dette var interessante saker. Bare to produksjonnummer skilte syklene våre. Gøy og artig på en gang.

Nye opplysninger om California II Convert

Avsender var Alberto Einsteing. Han hadde en hel del interessante opplysninger å komme med.

Guzzifabrikken produserte i alt tjueto motorsykler av typen California II med converter. Tyve stykker ble sendt til den italienske presidenten slik at han hadde standsmessig eskorte når han var ute og kjørte.

Disse syklene ble kjørt av en eliteavdelig innenfor Carabinieri,  italiensk militær styrke, militærpoliti, de såkalte Corazzieri som tjenestegjør som sikkerhetsvakter/eskorte for den italienske presidenten. Ikke noe knussel der i gården.

Krav for å bli en cuirassier er en høyde på minst 190 cm og velproposjonert. Da er vi inne på tidligere  gammel militærhistorie hvor store menn i dyre rustninger plassert på store hester var noe å slå i bordet med. Og å imponere fienden med. Se her for ytterlige fakta om cuirassier.

Dagens  cuirassier i Italia nøyer seg med å kjøre  motorsykkel og å ta seg flott ut både på motorsykkel og til hest. Se bare her fra Basel Tattoo.

I følge vår italienske venn hadde disse syklene serienummer fra VT 30001  til VT30022. Hans sykkel har altså nummer VT 30002. Min har som nevnt nummer VT 30005.

Bilder av Carabinieri Corazzieri sykler.

Og her har vi en i levende live:

Så dette er da forløperen til storsatsingen på automatkasser eller converter som det egentlig er. Lavgir opp til 130 kmt, høygir opp til 170kmt. Høygir blir nok brukt for all normal kjøring. Lavgir helst ved krypkjøring.

Resultatet ble senere til modellen Moto Guzzi V1000 Convert/Idroconvert.

Les her hva man mente om denne sykkelen.

Roadtest Moto Guzzi V1000 Convert.

Og alt som vi vet endte i en praktfiasko.

Men det er en ting til. Selv om vi nå vet at Moto Guzzi-fabrikken eksprimenterte med automatkasse på California II var ikke det heller den første sykkelen. For se bare her.

850 GT var først

De aller første testene med en automatkasse ble gjort på en lett ombygd 850 GT. En -72 modell fikk montert skivebremse og en flunkende ny automatkasse fra Sachs.

Dette er nesten revulosjonerende nyheter som her kommer frem i lyset.

https://sites.google.com/site/motoguzzicaliforniaiiconvert/google86b5d7a3001485b4html/foto/le-origini-il-prototipo

Det står her at testen både foregikk i Mandello Del Lario og USA. Importøren arbeidet hardt for at LAPD i Los Angeles skulle velge Guzzi. Kanskje det er to prototyper som ble testet? Hvor er disse i dag?

Her er flere detaljer om Carabinieri Corazzieri -syklene:

https://sites.google.com/site/motoguzzicaliforniaiiconvert/

Sivile sykler

Da gjenstår det to sykler. To sivile sykler ble produsert og tyve politi/militærsykler. Man kan skille sivile sykler fra de militære ved å sjekke fremre veltebøyle. Er det hull i veltebøylen er det laget plass til sirenen, er veltebøylen hel er det en sivil sykkel.

Hollendersporet

Min sykkel California II, svart, 1986 med nummer VT 30005 ble kjøpt i mai 2016. Selger var Pabe Sipkema, ekte frislender,  innvandret til Norge og returnert senere til Nederland. Sykkelen ble importert av han i mai 2010 til Norge fra Nederland. Oppgitt km ved import var 116 815 km.

Pabe Sipkema kjøpte sykkelen i 1991. Fra vår italienske venn får jeg opplyst at den nederlandske importøren ville ha en automatgiret sykkel for en av sine kunder. Sykkelen ble utstyrt med handicaputstyr og satt på en sidevogn.

Her er ett bilde som jeg fikk med ved kjøpet som viser akkurat dette på min sykkel. Hvem som importerte og hvem som eide sykkelen fra 1986 vet jeg ikke, men jeg har sendt ut noen forespørsler som jeg håper å få svar på.

Med sidevogn og handicaputstyrt.

USA-sporet.

Tidligere har jeg fått opplyst at det ble solgt to California II med converter i Nederland. En svart og en hvit. Ting kan tyde på at dette ikke stemmer.

Det viser seg at det eksisterer en  California II med automat i USA. Nærmere bestemt i Illinois. Der bor i hvertfall eieren Bill Roseman.

Han kan opplyse at sykkelen er hvit og at den står på lager. Foreldrene hans var Moto Guzzi forhandlere og at de solgte flere Californa II en gang i tiden.

Faren valgte å beholde denne sykkelen og hadde den som privatsykkel til han døde. Sønnen sier at det var simpelthen fordi det var yndlingsykkelen hans.

Jeg håper etterhvert å bringe mer informasjon om denne sykkelen. Kanskje til og med noen bilder.

En del av utviklingen

Uansett er disse ekstraordinære syklene en del av mc-historien. I dag er automat vanlig på scootere, men en gang var dette teknologi helt i ypperste klasse og uprøvd mark.Honda prøvde seg også med en CB 750 Hondamatic og en 400 også uten nevneverdig hell.

Det var bare tiden som var feil.

Staselig sykkel synes jeg.

 

Tidligere innlegg

Her er det som jeg har skrevet om sykkelen tidligere:

https://mingamleguzziogjeg.com/2016/05/13/hvor-mange/

https://mingamleguzziogjeg.com/2016/05/29/min-nye-california-ii-converter/

https://mingamleguzziogjeg.com/2016/10/15/aret-i-ar-2016-ny-sykkel-pa-plass/

 

 

Sesongen som forsvant

Fantastisk. Ikke opplevd maken. Utrolig å oppleve dette i Norge. Over 30 grader jo. Kjempetur. Bla, bla..

Ovasjonene kommer tett og er samstemte for motorsykkelsesongen 2018. Ingen har opplevd maken til tørr og varm sommer. De største problemene ser ut til å være at det er en overhengende fare for at det går tomt for is i kiosken.

Turer i inn og utland blir begeistret delt i sosiale media. Det er i grunnen ikke måte på. Og fint er jo det, for de fleste. For de aller, aller fleste, men ikke for alle, ikke for meg.

Året begynte som det forrige sluttet. Sykemeldt og med oppmøteplikt på sykehuset. Med fem sykehusinnleggelser i løpet av høsten 2017 var det i grunnen ingen sensasjon at året ble avsluttet med en hjerteopereasjon på Haukeland sykehus med påfølgende opptrening og rekrasjon. Ny hjerteklaff av titan ble satt inn, mitralklaff, navngitt av Leonardo da Vinci, hvem ellers, som syns at hjerteklaffen lignet litt på de lett latterlige hattene som paven bærer. Dette hevdet i hvertfall operasjonslegen så da velger jeg å tro på han.

Ikke bare det. Dette er faktisk den andre gangen jeg har fått utført en åpen hjerteoperasjon. Første gang var i april 2012 da det ble utført en bypassoperasjon. Forøvrig en vellykket operasjon. Ja, når vi ser bort fra indre blødning som gjorde at man måtte hasteopere en gang til. Det gikk jo bra til slutt, når jeg ser bort fra en delvis lammet venstre brystmuskel og nedsatt  muskelstyrke i venstre hand. Når jeg nå teller opp blir det altså tre åpne hjerteoperasjoner. Tenker jeg sier at det holder.

Vinter og vår gikk så noenlunde i henhold til forventet fremgang. Det er viktig å holde seg i fysisk aktivitet, for min del med turgåing sammen med lånehunden Bob. Min datters egen høyt elskede Boston terrier. Passe stor til mitt bruk.20180505_112243

23843659_10156035069292975_8315624390158106670_n
Bob, Boston terrier

I april anså jeg meg så bra at jeg i samråd med fastlegen, valgte å begynne på jobb  igjen. Riktignok bare i 20 prosent stilling, men likevel. Firmaet mitt, Risa, la alt til rette for meg slik at jeg skulle få en grei inngang til arbeidet igjen. Alt så bra ut. I fjorten dager.

Tilbakegangen kom fort og brutalt. Kroppen sa bare stopp. Mix av mange medikamenter medførte så store bivirkninger at videre arbeidsdeltagelse ble umulig. Tungpusthet, hjerterytmeforstyrrelse, hoste, oppkast, søvnproblemer, you name it, I got it. Hele forsommeren gikk slik. Stadige legebesøk førte at noen av plagene ble kompensert med nye medisiner. En sirkel som det ikke er så lett å komme ut av. Nye undersøkelser ble gjort på Stavanger universitetssykehus, SUS, justering av medikamenter, fjerning av noen ble resultatet. Gradvis ut over sommeren og høsten ble jeg noe bedre, to skritt frem og ett tilbake. Men tross alt stadig fremover, litt om gangen.

Hva har dette med Guzzi å gjøre, tenker du nå etter å ha lest denne sykejournalen. Vel noe eller mye alt ettersom en ser det.

I vinter og vår ble litt av håpet om en bedre fremtid holdt oppe ved å pusle litt med syklene mine. Lade batterier, pusse, vaske og ordne litt i det små. Håpet var selvsagt att alt måtte være i orden til sesongen startet. Håpet er som vi vet det siste som dør.

En litt lang tur fikk jeg til på vårparten. Og noen småturer i løpet av sommeren på gode dager. Ellers ingenting. Ingenting. Jeg mistet lysten til å kjøre, jeg mistet lysten til å gjøre noen ting som helst. Det kostet for mye krefter. Noen puslerier var alt som ble gjort.

Slik gikk hele sommeren.

 

Men utpå høsten føltes kroppen bedre. Lysten og interessen kommer sakte sigende tilbake. Jeg har jo sett det, gode dager gjør at jeg vil ut å kjøre. Ut på vegen, ut å oppleve noe.IMGP6983

Siste uken har jeg vært ute og kjørt to gode turer. Nærmere 400 km på fine Østfoldveger. Motorsykkelkjøring er et barometer på helsetilstanden min. Og motorsykkelkjøring gjør  som alle motorsyklister vet, et under på den mentale helsen. Livet blir med et adskillig lysere.

Det skal ikke stikkes under en stol at en slik langvarig sykehistorie tærer kraftig på den mentale helsen også. Da er det Guzzi kommer inn og hjelper til på helbreden. Glede, mestringsfølelse, deltagelse i selve livet igjen. Bør egentlig Guzzi også kunne bli foreskrevet på blå resept? Ikke vet jeg, men tanken bør kanskje utredes videre. Meg hjelper det i alle fall i betydelig grad.

Og til neste år er jeg tilbake. Det må jeg bare.IMGP6838

 

 

 

På langtur med sidevogn

Korte turer i nærmiljøet er nå en ting. Øving er en annen ting. Hva med det som virkelig gjelder? Langtur – dagstur. Med sidevogn. For første gang. 520 kilometer. Moto Guzzi California II og Watsonian sidevogn.

Øvingen var slutt. Ekstra bagasje var lagt i sidevogna. Egen reisekoffert var pakket. Akkurat som om jeg skulle til syden. Pussig følelse for en motorsyklist. Men ikke noe sydentur i dag, men en dagstur på over femti mil.

På tur med koffert.
Ekstra ballast. To betongkantsteiner. ca 40 kg

En solfylt, grytidlig lørdags morgen

Tidlig en morgen i fellesferien la jeg avgårde. Solen skinte og det var lite trafikk denne lørdagsmorgenen. I fin fart og med godt flyt ble Ålgård lagt bak meg. Videre mot Krossmoen, alt er såre vel. Flotte Gyadalen med sin spesielle bruløsning over elva fra gamle dager, Terland klopp. 

Videre forbi den nye tunnelen , som undertegnede i all beskjedenhet var med og kalkulere. Utført av et arbeidsfelleskap mellom Kruse Smith AS og Risa AS, og som gir en trygg og god passering i dette rasutsatte området. Videre mot Sirdal og Tonstad.

Flott veg, fin sol, fin tur. Kaffepause på Tonstad Bakeri, faktisk før de åpnet. Nydelig bakverk ble servert. Så langt, så flott.

Kaffe og boller på Tonstad en tidlig lørdag morgen.

Åtte timer senere

Jeg sitter litt på siden av sykkelen. Baken verker etter så lang tid i salen. Må stadig skifte sittestilling. Først litt på høyre siden, så litt på venstre siden. Etter en stund gjør det vondt i rumpemusklene. Det begynner å verke og hele prossesen gjentar seg.

Hjelmen verker på det venstre øret og over panna. Normalt kjører jeg med halvhjelm, men på denne turen måtte jeg benytte en helhjelm. Litt lite bruk gjør at den presser der den ikke skal. I hvertfall etter ti timers kjøring.

Biltemautstyr

Kjøreutstyret er lånt for anledningen. Takk til Ole-Johan Lauvås for det. Men det er helt klart at Biltemautstyret ikke er i førstedivisjon. Innsiden er klam, det puster ikke, men hey, jeg fikk jo låne det gratis. Men på kortere turer vil jeg likevel tro at utstyret er mer en godt nok.

Idyll undervegs.

Nakken er heller ikke god. Armene må jobbe. Hver sving krever sitt av fysisk utførelse; Selve teknikken sitter nå. Men sykkelen må dras igjennom hver sving. Brems inn i noen svinger, gi gass inn i andre. Det virker.

Flotte veger

Flotte veger er unnagjort. Indre Sørland kan by på virkelig noen perler av motorsykkelveger. Nesten fri fra bobilplagen og ikke infisert av tvilsomme østeuropeiske trailere.

Jeg føler meg trygg på sykkelen. Ingen angst, ingen overrraskelser. Men det går seint, veldig seint. Slitasjen inntreffer i hele kroppen og i hodet. Det begynner å føles tungt.

Flott syns jeg.

 

Fremme etter 12 timer.

Etter tolv timer er jeg fremme. Rimelig utslitt. Hode, øret, nakker, armer og den stakkars baken. Alt verker. Men sykkelen er like fin og blid. Ingen feilslag, ingen nykker av noe slag. Alt virker som det skal, bortsett fra kroppen min som nevnt.

Normalt tar denne turen fra Stavanger meg ca åtte timer. Tonstad, Evje, småveger mot Åmli, ut på E18 etterhvert og så rake vegen mot Horten og ferje over. Vanligvis en helt allright tur.

Tekniske løsninger i fremtiden?

Å kjøre sidevogn av denne typen så langt er vel noe som jeg må tenke grundig over neste gang. Gutta boys og jentene girls som sverger til sidevogn har vel alle sidevognsgaffler og spesielle dekk for å optimalisere kjøreopplevelsen og sikkert mange andre ting også som foreløpig er skjult for meg.

Først mye senere fikk jeg også forklart fysikkens lover ang. gaffelvinkler og avstander målt på framhjulet.

-Dette vil aldri bli bra, sa ekspertisen. Men du kan jo forandre etterhvert.

Vi får se. Kanskje kortere turer kan gi en annen glede ved denne type motorsykkel-kjøring?

Endelig fremme

For hva  skjer når barnebarn og oldemor får besøk? Flere spørsmål må besvares, ser det ut til.

 

En til i samlingen: Moto Guzzi California 1100i 1994

En dag i sommerferien var jeg en snartur innom Stavanger mens jeg egentlig ferierte på Rygge. På vegen dit måtte vi, min bedre halvdel og jeg, stoppe ved Krossmoen, sånn ca. ved Egersund, fordi den bedre halvdelen måtte et visst sted på et nødvendig ærend.

Som alle halvgamle måtte jeg da selvfølgelig sjekke Facebook slik vi halvgamle nå engang gjør. Ungdommen sjekker vist helt andre ting har jeg hørt, uvisst hva.

På hjemmesiden til Norsk Moto Guzzi Klubb leste jeg da dette innlegget:

Innlegg fra selger

Fem minutter senere:

Siden jeg anser meg selv som relativt god på annonser fra Finn, spesielt Guzzi-annonser hadde jeg ringt selger og antydet at sykkler av denne kategorien ligger i prisleie fra trettifemtusen , førtitusen opp mot femtitusen for spesielt velholdte eksemplarer.

Etter litt om og men tilbød selgeren meg sykkelen for et nærmere angitt beløp, tilstand og historien tatt i betraktning. Jeg aksepterte uten noe mer betenkningstid og kjørte videre til Stavanger, en times kjøretur lenger nord. En Guzzi fra eller til kan umulig skade.

Jeg hadde såvidt fått bært inn bagasjen fra bilen da ringte selgeren igjen. Han ville vite om jeg var seriøs, skikkelig seriøs. Det var bare å innrømme, joda, jeg var seriøs. Med fem Guzzier på stallen fra før må jeg nok kalle meg seriøs Guzzi eier. Fint, sa selger, da sletter jeg innlegget i Norsk Moto Guzzi Klubb. Det hadde nok tikket inn det ene etter det andre budet til han, mer eller mindre seriøst.

Fjorten dager senere.

Jeg tok Kystbussen fra Stavanger til Bergen med ønske om å se litt natur på turen nordover en fredagskveld. Full buss med soldater, regnvær og tåke gjorde sitt til at ingenting ble sett. I hverfall ingenting å skrive om. Når jeg nevner at en slik fin buss også har harde seter i tillegg forstår man at turen ikke var optimal. Overnatting i Bergen på Hotel Børs, der frokosten på ingen måte stod i stil med prisen forøvrig; Da er det meste sagt, før turen gikk videre nordover med buss igjen dagen etter.

Mitt endestoppested frekventeres ikke ofte av busser. Faktisk bare to ganger daglig, så selger måtte forbarme seg over meg og hente meg på busstoppet.

Dette ventet på meg:

Moto Guzzi 1100i 1994

Fin sykkel på litt avstand, godt rigget for lengre turer. Selger hadde skiftet olje på motoren og satt i nytt batteri. Den startet på første forsøk: Dyp fin brumming så bare Guzzier kan. Ingen ventilklakking, ingen ulyd bare god fin Guzzi-vellyd.

Alt virker som det skal, alt unntatt bakbremsen. Hm.. I tillegg gode, gamle dekk. Svært gamle dekk. Alt ligger til rette for en svært rolig tur hjem igjen. Men ellers, helt greit.

Avtalen ble sluttført  og salgsmeldingen på nett gjennomført. Brått ble jeg eier av en Guzzi til. En god følelse.

Rigget med vindskjerm og bagasjesett.
Dette står kilometertelleren på.

Historien bak

Sykkelen fremstår på avstand som relativt grei, men nærmere undersøkelser viser en del rustangrep. Noe er helt ødelagt, spesielt kromdeler. Styre, veltebøyler tanklokk etc.

Lakk fremstår forbausende fin, både på tank og på skjermer. Lys, både hovedlys og blinklys er klare og fine, tyder på lite bruk. Kilometertelleren viser bare 16900 km. Kan dette være riktig?

En undersøkelse  hos SVV viser at sykkelen ble solgt ny i Norge  i 1994. Den første eieren visste selgeren ingenting om. I følge hans opplysninger ble sykkelen kjøpt av den forrige eieren på midten av nittitallet. Sykkelen ble brukt til pendling til og fra flyplassen, da eieren arbeidet i Nordsjøen. Den ble mindre og mindre brukt inntil den ble parkert innerst i en carport. Der ble den stående ubrukt i ti år. Helt sikkert til eierens dårlige samvittighet. Lag på lag med støv og glemselens slør dekket den.

Til en dag i vår, en avtale ble gjort og sykkelen ble trillet frem i lyset igjen. Vasket grundig. Nytt batteri og ny bensin  ..den startet igjen. Etter ti års stillstand. Alt virket , bortsett fra bakbremsen.

Småturer

Selgeren benyttet den til småturer i nabolaget. Men selgeren syns den ble litt for liten for han derav innlegget i Norsk Moto Guzzi Klubb.

 

Resten er historie. Min historie.

På veg hjem.

På ferjekai, klar til å krysse Bjørnafjorden

Pent og forsiktig. Og helt uten dramatikk av noe slag.

Øvelse gjør mester?

Så heter det. Kanskje vi heller skal si at litt øvelse gjør en til en litt bedre sjåfør. Ut å øve er svaret. Øve og øve.

Mange gode råd

Forrige blogginnlegg fikk jeg mange tilbakemeldinger på. Det ser ut som at mange har hatt lignende opplevelser som meg og at minnene sitter fremdeles sterkt i.  På den annen side ser det også ut som at en god del har hatt et mer ææ.. skal vi si gjennomtenkt forhold til kjøp og kjøring med sidevogn enn jeg har hatt.

Uansett, jeg kjøpte motorsykkel med sidevogn og kjørte den hjem. Og ble svært betenkt. Vondt, vanskelig og sliten er stikkord. Tvil er et annet. Jeg begynte å lure på hele prosjektet.

Tilbakemeldingene kom også med en hel rekke gode råd og tips. La oss oppsummere litt. Følgende tips ser ut til å være gode og lure å følge:

-Øvelseskjør på et lukket område i sakte fart. Prøv bremsing av alle slag. Høyrebremsing og venstrebremsing.

-Høyresvinger. Gi gass

-Venstresvinger. Brems med håndbrems.

-Sørg for ekstra ballast i vogna. 50 -60 kg ser ut til å være bra.

-Kjør sakte. Øk farten etter hvert.

-Ha kontroll på sidevognshjulet hele tiden. Prøv å holde hjulet på en linje, eller på en planke eller noe.

For egen til del kan jeg legge til. Sjekk ut videoer på Youtube som angår sidevognskjøring. Mange tips til hva som kan gå galt der og hva som kan gå bra, som denne for eksempel.

Første øvelsestur

Jeg tok rett og slett konsekvensen av alt sammen og kjørte til nærmeste parkeringsplass. Der kjørte jeg åttetall, rundt og rundt og enda mer rundt. Bremset litt med forbrems og med bakbrems, noen ganger med begge to. Etterhvert fikk jeg mer forståelse av hvilke krefter som virker på sykkel og sidevogna og når de virker. Det å erkjenne fysiske krefter, forvente at de kommer og ikke motarbeide dem gir en slags mestringsfølelse.

Å sitte riktig på sykkelen og ikke minst vite hvor det tredje hjulet til enhver tid er er også viktig og må øves på.

Etter en smule grunnopplæring på egenhånd, tok jeg på nytt ut i trafikken. Alt føles mye riktigere nå. Modning i hodet er lurt i alle henseende. Etter hvert økte farten til nesten lovlig hastighet ute på landeveien uten at jeg ble vettskremt av den grunn. Kanskje tilogmed et lite smil muligens ble lokket frem. Dette er fremdeles udokumentert og kan derfor heller ikke bevises. Men ikke misforstå, all kjøring krever fremdeles mye konsentrasjon og bevisste handlinger fra min side. Man alt føles bedre.

Watsonian sidevogn

To timer og tretti minutter i sakte fart rundt omkring i nærområdet er forsåvidt nok. Jeg ble sliten denne gangen også, men ikke lenger motløs som sist.

Andre øvelsestur

Andre gangen foreløp omtrent som den første. Bevisst øving med å gi gass i høyresvinger, sykkelen blir presset igjennom kurven på en måte. Bremsing i venstresvinger, gjør at sidevognen liksom ruller lettere gjennom svingen.

For sikkerhetskyld lagde jeg en huskelapp før jeg la ut på tur. Tenk å huske mer en tre ting på en gang, det kan være vanskelig nok. I følge samboeren min har jeg aldri greid å huske mer en to ting noen gang. Never, ever. Nok om det.

Denne gangen gikk turen ut på Jæren med stopp på Ølbergstranden der disse bildene ble tatt. Solen skinte, men dette er Stavangerområdet, regnbyger er aldri lagt unna.

Håndhilservanlig blant gentlemen

På veien dit stoppet jeg på en bensinstasjon for å supplere med blyerstatning i bensinen. Gamle Guzzier liker visst det enda. Da kom det en kar frem til meg.

-Du kjører Guzzi, sa han og håndhilste. Jeg nektet ikke på noen måte for det, snarere tvertimot. Det viste seg at han tidligere hadde kjørt V7 Special ( Guzzi fra syttitallet) som han ikke kunne glemme. Nå for tiden vansmektet han mer på en vanlig sykkel, mye lyd og krom fra over there.

Det ser ut som folk blir ekstra glade når de ser sidevognsykler. Merkelig greier, men kan jeg bidra til å befare sinnets munterhet som det het i gamle dager, er jeg jo bare glad til. Men håndhilser, det gjør bare ekte Guzzistas.

Øvelse gjør mester – etterhvert

Dersom det er riktig har jeg nå bestått første halvdel av grunnkurset. Videregående I og II må jeg foreløpig se langt etter. Mer øving og enda mer øving er det som skal til ser det ut som.

Tre timer inkludert en liten fotostund ble kveldens resultat. Alt går enda litt lettere nå. Og i morgen fortsetter øvelsene. Både på parkeringsplassen og ute i trafikken. Målet er å kjøre fem hundre kilometer til helgen.

Det blir bra. Til slutt.

Nei, jeg gir ikke opp. Ja, jeg burde øvet meg mer før jeg kastet meg ut i trafikken. Mye mer. Blir det gøy? Det tror jeg nok. Må bare bli mer rutinert og sikker først. Det kommer med tiden. Det er alle sidevognsekspertene skjønt enige om.

Alle bilder er tatt på Ølbergstranden.

Første kjøretur med sidevogn

Kjøpet er gjennomført. Detaljer rundt overtagelsen er diskutert og avklart. Alt er klart. Nå gjenstår bare hjemturen. Lite visste jeg om hva som ventet meg.

-Dette går fint, sier selgeren. Han har mange tiårs erfaring med sidevognskjøring. Dette er lett.

Kjell Fagerland

-Men kanskje du kan ta en liten tur nedover sidevegen før du drar avgårde, undrer selgeren. Sånn for sikkerhets skyld. Kjell Fagerland er snill og omtenksom.

Med lånt utstyr, takk til Ole-Johan Lauvås, og med årets varmeste i dag innen rekkevidde starter jeg opp. Motoren starter og går fint, alle lys virker, bremser er gode, sidevogna sitter på, alt ligger godt til rette for en fin tur.

Staselig. Moto Guzzi California II, 1986

Turen nedover sidevegen i 30 kilometers fart forløper fint. Dette er jo piece of cake. Nema problema, alt vel. Karmøy i 25 graders varme og strålende sol er en flott opplevelse. Jeg vinker kjekt farvel. En tur på en par timer inklusive ferje ligger foran meg. 90 kilometer er ikke så mye, er det vel? Optimistisk legger jeg avgårde.

Innkjøringen til hovedvegen går fint. Jeg gir gass og … Hjelp, HJELP sykkelen går ikke dit jeg vil. Inn med bremsen, og med et hjerte som hoppet over et slag. Hva fa.. er det som skjer? Kan jeg ikke dette?

Forsiktig gir jeg gass en gang til. Jeg greier såvidt å holde sykkelen innenfor min egen banehalvdel. Farten er nesten førti kilometer i timen. Hva skal jeg gjøre? Forsiktig kjører jeg videre. Krefter som jeg ikke har opplevd før virker på sykkelen. Skal jeg legge meg litt i svingen? Kanskje på motsatt side. Og hvor er sidevognshjulet egentlig?

Svetten siler, farten er lav, køen bak øker. Hæ, kø? Inn til siden som en annen bobil men med vett, bussholdeplasser er egentlig lykke når man trenger de. Sidevognshjulet spretter opp. Kantsteinen er nærmere enn jeg tror. Hmf..

Jeg parkerer i busslomma og lar køen bak passere. Begynner å få bange anelser. Dette var ikke så lett som jeg trodde. Førti år på solosykkel, totalt verdiløst. Dette er en skremmende opplevelse.

Forsiktig videre. Forbi rundkjøringer og inn på bensinstasjon. Full tank, pust ut. Bare 86 kilometer igjen.

Ut på veien. Samme fart, en annen kø. Plutselig kommer selgeren kjørende på sin MZ fra sekstitallet.  Han ligger en stund bak, men blir nok fort lei og kjører forbi. Han vinker oppmuntrende med armen, få opp farten, gi gass, før han forsvinner. Men jeg kjører inn på neste bussholdeplass og slipper køen forbi. Pust, pes. Ikke moro, ikke det fnugg. Hva har jeg gjort? Kan jeg egentlig angre på et kjøp fordi jeg ikke aner hva jeg driver med?

Farten i tunnelen nærmer seg faretruende seksti kilometer i nedoverbakken. Traileren bak ligger oppå vogna, sånn føles det i hvertfall. Grøss. Brems, hold hodet kaldt i varmen og fortsett.

Sakte beveger jeg meg sørover mot ferja og Stavanger. Jeg leder køen nesten hele tiden. Utålmodige bilister får en utilsiktet saktefartbakmeg-opplevelse.  Jeg prøver å oppføre meg slik jeg ønsker at bobilturister skal oppføre seg og kjører inn på hver eneste bussholdeplass.  Over broene går det sakte. Løfter hjulet seg i høgresvinger? Kanskje, kjør sakte, best å være sikker.

Tøft, sier nittenåringen i billettbua med åpenlys beundring. Sommervikar og det hele. Motorsykkel med sidevogn virker slik på mennesker ser det ut som. Jeg nikker avmålt og på en cool måte tror jeg.

Kjører inn på ferja og slår av motoren. Jeg er gjennomvåt av svette. Det er ikke bare fordi det er varmt ute, men fordi jeg har sittet anspent på sykkelen hele tiden. Armer og nakken merker kjøret eller heller mangelen på kjøring. T-skjorten kan vris dersom jeg tar den av. Men så husker jeg på alle damene og lar det være.

Pausen på ferja gjør meg godt. Anspent i nakken, sjelden sliten etter en mc-tur. Svetten renner av panna. Hva er det jeg gjør feil? Jeg føler at kontrollen over sykkelen og sidevogna er liten. Hvordan skal jeg sitte? Når? Hvilke krefter virker på sykkelen? Og hvorfor skjønner jeg det ikke?

Resten av turen går fint. Eller, etter forholdene fint. Alle biler og busser lar jeg passere ut fra ferjekaien og legger meg bakerst i min egen fart.

Hm- Det går nå litt bedre syns jeg og putrer avgårde. Maks fart er 60 kilometer, men med kontroll. Hva som skjer i større hastigheter aner jeg og er ikke interessert i å prøve heller.

Endelig parkerer jeg hjemme. Sliten, svett og med hodepine. Men kanskje det aller verste. En tvil. En nagende tvil. Har jeg gjort en feil? En stor feil til og med. Hvordan skal dette gå?

Vil jeg gi opp? Er sidevogn noe for andre? Hva vil skje?

 

 

 

Nyinnkjøpt Moto Guzzi California II med Watsonian sidevogn.

Blir garasjen for liten? Allerede nå. Spørsmålet jager gjennom hjernen. Vil garasjen virkelig bli for liten? Vil alle planer være delvis forgjeves. Hva har skjedd?

La oss ta et lite tilbakeblikk. En ny garasje ble planlagt og bygget på Rygge. Tanken var å bygge et verksted der sykler kunne bli restaurert og pusset på. Når jeg sier sykler så mener jeg naturligvis Moto Guzzi. Sykler langs California – linjen til Moto Guzzi. Fra tidlige modeller til dagens. Selvsagt er det også rom for avvik fra denne regelen, fortrinnsvis italienske avvik.

Garasje ble bygget med dette formål. Sykler langs den ene veggen, rom for mc-rampe og kroker i taket langs den andre.

Så statusen er da slik: Garasje i henhold til beskrivelse. Enda ikke helt ferdig.

Disse syklene har nå fått nytt hjem.

Moto Guzzi 850 GT 1973.

Nesten ferdig restaurert. Min store kjærlighet.

Moto Guzzi Calfornia II 1986 1000, Convert.

Yes, automatgiret California. Finnes nesten ikke maken i Europa. Denne skal restaureres når alt er klart. Kommer til å bli helt topp.

Staselig sykkel synes jeg.

Moto Guzzi California EV 1100 1998.

Bruksykkelen og klar til tur overalt.

Så langt så vel.

På Finn, på Finn

Moto Guzzi California II med Watsonian sidevogn til salgs stod det i annonsen, etterfulgt av noen bilder av en nydelig Guzzi. Burgunder farge, sier samboeren min, hva hun enn måte mene med det. Kanskje litt mer mørkerødlig syns nå jeg. Sidevognen er svart og blank. En staselig sykkel, kort og godt. Kanskje gått litt langt. Eller kanskje ikke.

Det gjelder å handle raskt

Trenger jeg virkelig en California II til? Passer det inn i mine planer? Forsåvidt fint, muligens, kanskje. Barnebarn og sidevogn. Kanskje de vil være med på tur? Tøft. Vil hunden Bob også være med på tur i en sidevogn? Og hva vet jeg egentlig om sidevogner? Ikke har jeg kjørt en meter noen gang med sidevogn, selv om jeg har sittet oppi engang. Den stod riktignok stille, men dog.

Lenge før jeg var klar over det, hadde jeg akseptert tanken på at en Cali II med sidevogn, det var tingen for meg.

Raskt og kortfattet sendte jeg sendte jeg en melding på Finn og etterspurte ytterligere detaljer om sykkelen. Tre minutter etterpå ringte Kjell Fagerland. Nesten en time snakket vi om motorsykler generelt og Guzzi spesielt. Og om biler og om restaurering.

Det viste seg at vi faktisk hadde truffet hverandre tidligere, under en tur i regi av Moto Guzzi Jæren. Jeg laget dengang et blogginnlegg fra turen og la ut en del bilder fra sykler han hadde restaurert. Blant annet en fantastisk Rudge Sports Special.

Rudge Sport Special. Nyrestaurert og med fantastisk lyd.

Guzzien i gode hender

Jeg var solgt etter kort tid. Guzzien har blitt godt ivaretatt i hans eie. Ting er blitt sjekket og vurdert og nødvendige tiltak iverksatt. Slitedeler som bremser og hjullager er byttet ut. Betryggende. Rapport vil følge senere om detaljer rundt sykkelen.

Han fortalte også historien hvordan han nå på finurlig vis har to Guzzier av samme slag, en hvit og en burgunder/mørkerødlig, og med sidevogn på begge to. Han har rett og slett ikke mer plass og vil selge den ene. Den hvite er nærmest hans hjerte så da må den burgunderfargede/mørkerødlige selges.

Kort betenkningstid

Tenker jeg tar den, sa jeg etter en liten stund. Kanskje jeg er en slag drømmekunde for jeg glemte helt å prute på noen måte? OK, sa Kjell, så sier vi det.

Etter denne avtalen, og en enighet om innbetaling av håndpenger var kjøpet gjennomført. Ikke har jeg prøvekjørt sykkelen, heller ikke sett den. Men jeg gleder meg allerede. Veldig.

Transport til garasjen

Nå gjelder det å planlegge henting og kjøring til Rygge. Og å planlegge plassering i garasjen. For enda er det plass. Heldigvis. Kanskje kommer det flere en dag?

Bilder av Guzzi med sidevogn er tatt av Kjell Fagerland.

 

Hmm. Hvordan er det nå egentlig å kjøre med sidevogn, mon tro?