På besøk hos Moto Guzzi 850 GT, Sandnes

Eller kanskje det er riktigere å si på besøk i Bjerkreim der denne sykkelen nå har tilbrakt sine seneste år. I en låve på en gård hviler denne gamle skjønnheten og drømmer om fordums prakt.

På en såkalt sommerdag, med bare lett duskregn i lufta og en temperaturmåler som kjempet seg såvidt opp mot 15 grader, ringte Anders Mjånes og sa at nå var tiden inne.

Anders Mjånes.
Anders Mjånes.

Og tiden som endelig var kommet, det var tiden for å reise og hilse på hans gamle Moto Guzzi V7 850 GT, parkert og nesten bortglemt på en låve i Bjerkreim. Parkert , men ikke helt, bortglemt, men ikke helt. Ikke på mange år har Anders ettersett sykkelen og var tildels nervøs i hvilken tilstand sykkelen hans nå var i. Alt har sine grunner og alt har sin tid.

Så en lørdag ettermiddag, i lett duskregn som før nevnt i slutten av juni, ankom vi låven der sykkelen står parkert nå.

850 GT  1973
850 GT 1973 på låven.
GT 850 Mjånes 042
Ikke så værst.
Krommen har sett sine beste dager.
Krommen har sett sine beste dager.
Toppdeksel.
Toppdeksel.
xx
Mye kosearbeid her.
Venstre side.
Venstre side.
xx
Starteren virker fint.
Dellorto forgassere.
Dell Orto forgassere.

Bremser

Guzzien er utstyrt med de ettertraktede fire bremseskoene. 4LS som det så vakkert heter. Anders forteller at han syntes bremsene opprinnelig var ganske dårlige. Men en kveld for mange år siden, utstyrt med pågangsmot og verkstedhåndbok og egnet verktøy, justerte han bremsene etter alle kunstens regler. Og etter den tid som han sier, har bremsene faktisk vært gode.

Doble trommelbremser.
Doble trommelbremser.
Doble betyr på begge sider.
Doble betyr på begge sider.
Bremsewire.
Bremsewire.

Handlet i 1977

Anders kjøpte sykkelen hos Motorteknikk i Arendal i 1977. Den var da gått ca 24 000 km. Kjøpesummen var 19 000 kr. Anders ble eier nummer to på denne sykkelen.

Like etter supplerte han Guzzien med Craven bagasjebrett og sidevesker. Også bakre veltebøyler ble satt på. Alt innkjøpt hos Morten Maager i Kristiansand.

Nord-Norge

Anders satset så på en karriere i Forsvaret. Og Guzzien ble med. Først Kristiansand og skolegang, deretter Nord-Norge. Bodø og Troms. Overalt var Guzzien med. Den ble brukt både som sommertransport til jobb og til rekreasjon. Tur til Nord-Finland og til Nord-Sverige gir uforglemmelige minner.

Også fruen var med på campingtur i Nord-Norge.

Anders var også innom Ørlandet før han til slutt endte yrkeskarrieren på Sola.

Nå er han bosatt i Sandnes. Den gamle Guzzien har faktisk vært med brorparten av livet hans. Og tro meg, jeg vet hva det betyr.

Omlakkering

Anders forteller at sykkelen ble omlakkert  i 1978, i Bodø. Lakkereren må ha gjort en god jobb, for lakken ser bra ut den dag i dag. Og som en kuriositet,  Moto Guzzi-merket på tanken er ikke et merke, men faktisk håndmalt på. Anders husket til og med navnet på kunstneren, Gunhild hette hun.

Håndmalt Guzzi merke.
Håndmalt Guzzi merke.
Puss og stell må til her også.
Puss og stell må til her også.

Kun mindre reperasjoner.

I perioden i Nord-Norge ble også universalleddet skiftet. Det ble også innkjøpt sal trekk. Anders og fruen sydde så personlig trekket på salen på egen symaskin. Og ja, det holder i mange år til. Ny clutch ble satt på i 2000. Nytt stempel ble også montert på den ene siden, etter et verksteduhell som det heter.

Telleren viser nå 97 126 km. Det er i grunnen langt igjen for å si det sånn. Mange og gode mil har denne sykkelen foran seg.

Dashbord

Originale kilometer.
Originale kilometer.
Lysbryter. Disse fås kjøpt nye den dag i dag.
Lysbryter. Disse fås kjøpt nye den dag i dag.
Speil.
Speil.

Etter at en hendelse som Anders hadde i 2004 medførte at motorsykkelkjøring var helt uaktuelt, ble Guzzien ble parkert og glemt. Nesten.

Gamle venner er gode venner.

Etter at Anders flyttet til Sandnes har ønske om egen garasje til Guzzien stått på ønskelisten lenge. Som en god erstatning har vennen Johan Havn hjulpet han med lagringsplass for Guzzien i mange år. For å være mer nøyaktig, i mer enn tyve år faktisk.

Først på arbeidsplassen-verkstedet på Bryne. Der Guzzien ble utsatt for ett tyveriforsøk som enda er godt synlig. Tyven brettet begge fremre sidedekslene opp og ødela de begge grundig. Idiotisk å ødelegge dekslene på denne måten, fullt forståelig at tyven hadde et brennende ønske om å kjøre en så flott sykkel.

Deretter ble sykkelen flyttet opp til låven der den nå står. Og har stått de siste ti årene.

Men den har ikke stått helt stille. Johan har startet den med jevnlige mellomrom og har også tatt en bitteliten tur i ny og ne. Litt puss og stell har den tross alt fått også.

Starter og går lett.

Mens vi var der satte Johan inn ett oppladet batteri, gav sylindrene en dash olje, pusset litt på stiften.Etter litt kinning, startet så sykkelen ganske lett, og det for første gang i år.

Motoren har fremdeles en fin og jevn gange. Hovedlyset har derimot tatt kvelden og må sjekkes grundig opp. Det samme må dynamoen som tidvis produserte friske og fine gnister mellom seg selv og godset.

 

Bakre veltebøyle, ekstrautstyr.
Bakre veltebøyle, ekstrautstyr.
Craven bagasjeløsning.
Craven bagasjeløsning.
Gamle minner.
Gamle minner.

Hva nå, Anders?

«Jeg skal ikke legge skjul på at bloggen din har inspirert meg til å ta et tak med sykkelen min nå», sier Anders, tydelig lettet for att den gamle følgesvennen hans tross alt er i ganske god stand. «Hm, mange takk», sier jeg i all beskjedenhet. Og er glad for det utsagnet.

» I tillegg har jeg nå to sønner som viser interesse for den gamle sykkelen min», fortsetter Anders. Den ene, Daniel Spilling Mjånes, er med oss i dag som sjåfør. Født i 1991, uten lappen for mc foreløpig, men levende interessert i pappas gamle kjøretøy. Sammen med broren planlegger han nå både å oppgradere motorsykkelen for å kunne bruke den sammen med broren og også bevare den for ettertiden. Hensikten er å beholde dette klenodiet innenfor familien.

«Realistisk tror jeg at vi kanskje kan få sykkelen i rimelig kjørbar stand i sommer», fortsetter Anders,» nye dekk, sjekke opp lys etc, samt en mulig oljelekkasje ved clutchen må sorteres ut.» «Men noe særlig mer kjøring på meg tror jeg det ikke blir», legger han ettertenksomt til.

Fra venstre: Johan Havn, Anders Mjånes, Daniel Spilling Mjånes.
Fra venstre: Johan Havn, Anders Mjånes, Daniel Spilling Mjånes.

Bygger ny garasje for Guzzien

Familien Mjånes har også startet  oppussing av landstedet på Sørlandet. Planen er her å oppføre en garasje. Her tenker Anders å tilbringe pensjonistdager med skikkelig meningsfullt innhold, total oppussing av sin kjære Moto Guzzi. Innen fem år bør alt dette være realisert, mener han. Og det synes jeg er en god plan. Og til deg, låve-Guzzi, fortsett å drømme om landevegen. En vakker dag går drømmen i oppfyllelse. Jeg lover.

Litt historikk

En rask sjekk hos Staten vegvesen bekrefter at dette er en sykkel som er solgt ny i Norge. Registrert første gang 15.06.1973. Den er registrert på Anders 04.03.1977. Original farge er ikke oppgitt.

 

 

 

På eget bakhjul

Tidligere har jeg beskrevet med skrekk og innlevelse frykten for at bakhjulet var fullt av sprekker. Beslutningen om å kassere hele bakhjulet ble derfor tatt.

Slik så hjulet ut.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sprekker i godset.
Det er sprekker.
Det er sprekker.
Nedslitt.
Nedslitt kraftoverføring.

Innkjøp av bakhjul fra USA.

Jeg besluttet derfor å kjøpe et nytt, brukt hjul. Utvalget i Norge er relativt begrenset, så valget falt derfor på et hjul fra USA, kjøpt på E-bay. Kriteriet var enkelt nok, ikke noen større skader på felgen, og splinene på overføringen mellom kardang og hjul måtte være i OK stand.

Et hjul som oppfylte kriteriene ankom etterhvert gamlelandet. Deretter startet pussingen. Ganske lang tid medgikk til pussing, faktisk veldig lenge. Har du ikke riktig utstyr til denne form for pussing, så beregn god tid. Og beregn et sånn middelmådig resultat. Pent, men middelmådig.

Her er noen bilder fra den aktiviteten. Detaljene kan du lese om her:                     Bakhjul og felgarbeid.

Pusset  med drill og våtslipt 400.
Pusset med drill og våtslipt 400.
Detalj av felgen.
Detalj av felgen.
Ferdig pusset.
Ferdig pusset.
Sterkt og godt drivverk.
Sterkt og godt drivverk.

Ny vurdering av det gamle bakhjulet.

«Kanskje du kan med deg ditt gamle bakhjul en dag du likevel er på Gjøvik?», sa Rolf Halvorsen en kveld på telefonen. Så ved anledning tok jeg med det gamle hjulet og overlot det i Rolfs varetekt.

En stund etter fikk jeg beskjed om at nå var hjulet røntgenfotografert av høykompetansefolk, på ammunisjonsfabrikken på Raufoss, Nammo AS, med det resultat at ingen sprekker var å spore i selve godset. På en måte hurra, hurra. Men hva gjør jeg nå, liksom? Jeg har jo allerede et bakhjul.

Gammelt hjul blir som nytt

Valget ble jo relativt enkelt, tross alt. Bakhjulet mitt, litt skranten og slitt, med skader og bulker, omtrent lik meg selv, måtte selvsagt bli med videre. Helt ny overføring mellom kardang og hjul måtte til, eikene ble demontert og pusset, niplene forniklet, pusset og knikket på. Sprekkene ble pusset bort. Helt nye lager måtte også til. Visstnok hadde de gått ut av produksjon, men Rolf hadde et par på lur.

Slik ble resultatet.

Ny, gammel felg.
Ny, gammel felg.
Ingen sprekker.
Ingen sprekker.
Hmm, pent.
Hmm, pent.
Forniklet nipler.
Forniklet nipler.
Helt nytt, lager og overføring.
Helt nytt, lager og overføring.

Dekk og slange er bestilt, også det hos Dekk1 på Bryne. Det skal bli godt å få sykkelen på egne hjul igjen. Dette blir flott.

 

Og er det noen som lurer på om nye bremsesko og gammel bremsetrommel passer perfekt sammen? Sånn uten videre? Sannheten kommer alltid for en dag.

 

Forøvrig har jeg nå et komplett, nypusset ekstra bakhjul som reserve.

 

 

 

 

 

På tur med min blå California- Nordsjøvegen fra Egersund til Flekkefjord

I fjor kjørte jeg turen fra Stavanger til Egersund. Her er fortsettelsen av vegen fra Egersund til Flekkefjord. Rv 44, Nordsjøvegen.

Våren 2015 har vært sjelden beinkald. Våteste og kaldeste i mann minne, ja helt siden krigens dager har man ikke opplevd makan til hustrig vår. Noe videre mc-kjøring har det derfor ikke blitt. Den første turen fra Stavanger til Moss, tur retur over fjellet endte til slutt i lettere snøkaver. Det andre turen til Moto Guzzi vårtreff i Røldal ble utført i snøslaps, i hvert fall deler av den.

Stor var derfor gleden 6.juni da det ikke bare var oppholdsvær, solen tittet frem også og varmet tilogmed. «Her skal det males», proklamerte fruen i huset da hun oppdaget at trevirket faktisk var tørt. «Jeg tar kjøkkenverandaen, du tar pipa», fortsatte hun.Vi hadde foretatt innkjøp av maling og pensel tidligere så vi ventet bare på godt vær. Hun ville male først, så siden vi bare hadde en pensel, heldigvis, så kunne kanskje jeg ta en aldri så liten tur på Guzzien, nå, mens været var fint? «Ja, det var bra», mente hun, så kunne hun male uforstyrret.

Turen nedover Jæren på Nordsjøvegen gikk fint. Les her om denne turen fra i fjor.

Egersund ble passert i strålende solskinn. I grunnen litt småkoselig, hele Egersund. God stemning og mye folk som var ute og spaserte. Okka by, sier de der.

Etter Egersund forandrer vegen karakter. På Jæren er det slake fine veger, mot Egersund mer svingete og haugete. Videre mot Sokndal er det vekslende natur, noe sjø, noe løvskog og noe vegarbeid. På deler av strekningen koser jeg meg ordentlig  i hastigheter rundt 70-80 kilometer i timen.

Sokndal kjøres også forbi. Synd , men jeg har i grunnen vært der før. Det anbefales å kjøre ned til sjøen en tur, gamle og fine hus å se på.

Fra Sokndal går vegen videre forbi innkjørselen til Titania og videre til Jøssingfjorden. Hele landskapet er ubeskrivelig karring og steinaktig. Hele området er derfor ett eldorado for geologi- interesserte. Gammel og ny gruvedrift om hverandre. Dagbrudd-gruven med det fantastiske navnet Titania ligger i dette området, men selve gruven er ikke synlig fra vegen.

Hårnålsvinger og veg er delvis hogd rett ut i fjellet. Før nedstigningen til Jøssingfjorden ligger et minnesmerke fra 2. verdenskrig.

Minnesmerke.
Minnesmerke.
Altmark-hendelsen.
Altmark-hendelsen.

Jøssingfjorden og historien om Altmark kan du lese om her.

 

Whakatanagata kia kaha. Dette står det på en annen minneplate. Maori språk, tenker jeg. Den er for å minnes fire flyvere fra New Zealand som omkom i krigens siste måneder under et flyangrep på tyske skip som hadde gjemt seg i Jøssingfjorden. Flagget fra New Zealand er heist og vaier i vinden høgt over Jøssingfjorden. En kan bli rørt av mindre. Takk til New Zealand. Thank you, New Zealand.

Flyraidet i april 1940.
Flyraidet i april 1940.
New Zealand. Flagget vaier over fjorden.
New Zealand. Flagget vaier over fjorden.
Jøssingfjorden.
Jøssingfjorden.

Fantastiske veger og svinger. Hvem trenger Stelvio eller Trollstigen når vi har veger som dette?

Gammel veg klorer seg fast.
Gammel veg klorer seg fast.
Vakkert i Jøssingfjorden.
Vakkert i Jøssingfjorden.
Havet i det fjerne.
Havet i det fjerne.
Nordsjøvegen, Rv. 44
Nordsjøvegen, Rv. 44

 

Etter nedstigningen og innerst i Jøssingfjorden kommer vi til denne utrolige plassen. Helleren. Bygd under et fjellutspring på bortimot ti meter. Legg merke til, uten takheller også. Det regnet og snødde aldri på taket. Unntatt når vinden blåste til alle kanter naturligvis. Husmannsplass fra 1500-tallet, men sannsynlig bosetning siden steinalderen. Harde tider før i tida gitt.

Helleren.
Helleren.
Helleren-gammel husmannsplass.
Helleren-gammel husmannsplass.
Helleren- Husene står åpne.
Helleren- Husene står åpne.
Helleren - kontraster.
Helleren – kontraster.

Respekt og ærefrykt for folket som satsa livet ved å bo her. Dette er ur Norge. Fillern, nå ble jeg rørt igjen.

Jøssingfjorden er en ganske liten fjord. Sammenlignet med de store fjordene lenger nord er den i grunnen en liten minifjord. Den bærer preg av bergverksindustri og kraftverk.

Naturen rundt er intet mindre en fantastisk. Fantastisk laget, fantastisk karrig, bare fantastisk. En skotsk journalist beskrev engang fjordlandskapet i Norge som et Skottland på steroider. Det landskapet vi kjører igjennom må derfor nesten beskrives som et småimpotent Norge. Bratte fjellsider, bare ganske små. Hårnålsvinger som kan ta pusten fra noen og enhver, men bare noen få i slengen. Alt er liksom litt lite, ikke helt reist på en måte. Men flott, og gripende. Vegen videre går mot Åna-Sira, over brua og videre mot Flekkefjord.

Fremskrittpartiet kan skryte så mye de vil om hvor mye penger de har overøst norske veger med. Vegen fra Åna-Sira har ikke fått en krone. Garantert. Smale og kronglete veger. Sikkert en plage for folket som bor her, for oss som kjører motorsykkel er det nesten himmelrike. Asfalten er faktisk ikke så verst heller. Men se opp for tyske bobiler.

Etterhvert dukker Flekkefjord opp. Det samme gjør skyene. Først litt lett, så jagende, småtruende. Drømmen om en caffe-latte får forbli en drøm. Kursen settes mot E39 og raka veien mot Stavanger. Etter ganske nøyaktig fem timer på vegen parkeres Guzzien i garasjen. 27 mil var turen på.

En time senere begynte det å regne igjen.