På tur med min blå California- Nordsjøvegen fra Egersund til Flekkefjord

I fjor kjørte jeg turen fra Stavanger til Egersund. Her er fortsettelsen av vegen fra Egersund til Flekkefjord. Rv 44, Nordsjøvegen.

Våren 2015 har vært sjelden beinkald. Våteste og kaldeste i mann minne, ja helt siden krigens dager har man ikke opplevd makan til hustrig vår. Noe videre mc-kjøring har det derfor ikke blitt. Den første turen fra Stavanger til Moss, tur retur over fjellet endte til slutt i lettere snøkaver. Det andre turen til Moto Guzzi vårtreff i Røldal ble utført i snøslaps, i hvert fall deler av den.

Stor var derfor gleden 6.juni da det ikke bare var oppholdsvær, solen tittet frem også og varmet tilogmed. «Her skal det males», proklamerte fruen i huset da hun oppdaget at trevirket faktisk var tørt. «Jeg tar kjøkkenverandaen, du tar pipa», fortsatte hun.Vi hadde foretatt innkjøp av maling og pensel tidligere så vi ventet bare på godt vær. Hun ville male først, så siden vi bare hadde en pensel, heldigvis, så kunne kanskje jeg ta en aldri så liten tur på Guzzien, nå, mens været var fint? «Ja, det var bra», mente hun, så kunne hun male uforstyrret.

Turen nedover Jæren på Nordsjøvegen gikk fint. Les her om denne turen fra i fjor.

Egersund ble passert i strålende solskinn. I grunnen litt småkoselig, hele Egersund. God stemning og mye folk som var ute og spaserte. Okka by, sier de der.

Etter Egersund forandrer vegen karakter. På Jæren er det slake fine veger, mot Egersund mer svingete og haugete. Videre mot Sokndal er det vekslende natur, noe sjø, noe løvskog og noe vegarbeid. På deler av strekningen koser jeg meg ordentlig  i hastigheter rundt 70-80 kilometer i timen.

Sokndal kjøres også forbi. Synd , men jeg har i grunnen vært der før. Det anbefales å kjøre ned til sjøen en tur, gamle og fine hus å se på.

Fra Sokndal går vegen videre forbi innkjørselen til Titania og videre til Jøssingfjorden. Hele landskapet er ubeskrivelig karring og steinaktig. Hele området er derfor ett eldorado for geologi- interesserte. Gammel og ny gruvedrift om hverandre. Dagbrudd-gruven med det fantastiske navnet Titania ligger i dette området, men selve gruven er ikke synlig fra vegen.

Hårnålsvinger og veg er delvis hogd rett ut i fjellet. Før nedstigningen til Jøssingfjorden ligger et minnesmerke fra 2. verdenskrig.

Minnesmerke.
Minnesmerke.
Altmark-hendelsen.
Altmark-hendelsen.

Jøssingfjorden og historien om Altmark kan du lese om her.

 

Whakatanagata kia kaha. Dette står det på en annen minneplate. Maori språk, tenker jeg. Den er for å minnes fire flyvere fra New Zealand som omkom i krigens siste måneder under et flyangrep på tyske skip som hadde gjemt seg i Jøssingfjorden. Flagget fra New Zealand er heist og vaier i vinden høgt over Jøssingfjorden. En kan bli rørt av mindre. Takk til New Zealand. Thank you, New Zealand.

Flyraidet i april 1940.
Flyraidet i april 1940.
New Zealand. Flagget vaier over fjorden.
New Zealand. Flagget vaier over fjorden.
Jøssingfjorden.
Jøssingfjorden.

Fantastiske veger og svinger. Hvem trenger Stelvio eller Trollstigen når vi har veger som dette?

Gammel veg klorer seg fast.
Gammel veg klorer seg fast.
Vakkert i Jøssingfjorden.
Vakkert i Jøssingfjorden.
Havet i det fjerne.
Havet i det fjerne.
Nordsjøvegen, Rv. 44
Nordsjøvegen, Rv. 44

 

Etter nedstigningen og innerst i Jøssingfjorden kommer vi til denne utrolige plassen. Helleren. Bygd under et fjellutspring på bortimot ti meter. Legg merke til, uten takheller også. Det regnet og snødde aldri på taket. Unntatt når vinden blåste til alle kanter naturligvis. Husmannsplass fra 1500-tallet, men sannsynlig bosetning siden steinalderen. Harde tider før i tida gitt.

Helleren.
Helleren.
Helleren-gammel husmannsplass.
Helleren-gammel husmannsplass.
Helleren- Husene står åpne.
Helleren- Husene står åpne.
Helleren - kontraster.
Helleren – kontraster.

Respekt og ærefrykt for folket som satsa livet ved å bo her. Dette er ur Norge. Fillern, nå ble jeg rørt igjen.

Jøssingfjorden er en ganske liten fjord. Sammenlignet med de store fjordene lenger nord er den i grunnen en liten minifjord. Den bærer preg av bergverksindustri og kraftverk.

Naturen rundt er intet mindre en fantastisk. Fantastisk laget, fantastisk karrig, bare fantastisk. En skotsk journalist beskrev engang fjordlandskapet i Norge som et Skottland på steroider. Det landskapet vi kjører igjennom må derfor nesten beskrives som et småimpotent Norge. Bratte fjellsider, bare ganske små. Hårnålsvinger som kan ta pusten fra noen og enhver, men bare noen få i slengen. Alt er liksom litt lite, ikke helt reist på en måte. Men flott, og gripende. Vegen videre går mot Åna-Sira, over brua og videre mot Flekkefjord.

Fremskrittpartiet kan skryte så mye de vil om hvor mye penger de har overøst norske veger med. Vegen fra Åna-Sira har ikke fått en krone. Garantert. Smale og kronglete veger. Sikkert en plage for folket som bor her, for oss som kjører motorsykkel er det nesten himmelrike. Asfalten er faktisk ikke så verst heller. Men se opp for tyske bobiler.

Etterhvert dukker Flekkefjord opp. Det samme gjør skyene. Først litt lett, så jagende, småtruende. Drømmen om en caffe-latte får forbli en drøm. Kursen settes mot E39 og raka veien mot Stavanger. Etter ganske nøyaktig fem timer på vegen parkeres Guzzien i garasjen. 27 mil var turen på.

En time senere begynte det å regne igjen.

Forfatter: mingamleguzziogjeg

Noen og femti år eller heller vel seksti. Mange interesser-denne handler mest om motorsykler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s