Sesongen som forsvant

Fantastisk. Ikke opplevd maken. Utrolig å oppleve dette i Norge. Over 30 grader jo. Kjempetur. Bla, bla..

Ovasjonene kommer tett og er samstemte for motorsykkelsesongen 2018. Ingen har opplevd maken til tørr og varm sommer. De største problemene ser ut til å være at det er en overhengende fare for at det går tomt for is i kiosken.

Turer i inn og utland blir begeistret delt i sosiale media. Det er i grunnen ikke måte på. Og fint er jo det, for de fleste. For de aller, aller fleste, men ikke for alle, ikke for meg.

Året begynte som det forrige sluttet. Sykemeldt og med oppmøteplikt på sykehuset. Med fem sykehusinnleggelser i løpet av høsten 2017 var det i grunnen ingen sensasjon at året ble avsluttet med en hjerteopereasjon på Haukeland sykehus med påfølgende opptrening og rekrasjon. Ny hjerteklaff av titan ble satt inn, mitralklaff, navngitt av Leonardo da Vinci, hvem ellers, som syns at hjerteklaffen lignet litt på de lett latterlige hattene som paven bærer. Dette hevdet i hvertfall operasjonslegen så da velger jeg å tro på han.

Ikke bare det. Dette er faktisk den andre gangen jeg har fått utført en åpen hjerteoperasjon. Første gang var i april 2012 da det ble utført en bypassoperasjon. Forøvrig en vellykket operasjon. Ja, når vi ser bort fra indre blødning som gjorde at man måtte hasteopere en gang til. Det gikk jo bra til slutt, når jeg ser bort fra en delvis lammet venstre brystmuskel og nedsatt  muskelstyrke i venstre hand. Når jeg nå teller opp blir det altså tre åpne hjerteoperasjoner. Tenker jeg sier at det holder.

Vinter og vår gikk så noenlunde i henhold til forventet fremgang. Det er viktig å holde seg i fysisk aktivitet, for min del med turgåing sammen med lånehunden Bob. Min datters egen høyt elskede Boston terrier. Passe stor til mitt bruk.20180505_112243

23843659_10156035069292975_8315624390158106670_n
Bob, Boston terrier

I april anså jeg meg så bra at jeg i samråd med fastlegen, valgte å begynne på jobb  igjen. Riktignok bare i 20 prosent stilling, men likevel. Firmaet mitt, Risa, la alt til rette for meg slik at jeg skulle få en grei inngang til arbeidet igjen. Alt så bra ut. I fjorten dager.

Tilbakegangen kom fort og brutalt. Kroppen sa bare stopp. Mix av mange medikamenter medførte så store bivirkninger at videre arbeidsdeltagelse ble umulig. Tungpusthet, hjerterytmeforstyrrelse, hoste, oppkast, søvnproblemer, you name it, I got it. Hele forsommeren gikk slik. Stadige legebesøk førte at noen av plagene ble kompensert med nye medisiner. En sirkel som det ikke er så lett å komme ut av. Nye undersøkelser ble gjort på Stavanger universitetssykehus, SUS, justering av medikamenter, fjerning av noen ble resultatet. Gradvis ut over sommeren og høsten ble jeg noe bedre, to skritt frem og ett tilbake. Men tross alt stadig fremover, litt om gangen.

Hva har dette med Guzzi å gjøre, tenker du nå etter å ha lest denne sykejournalen. Vel noe eller mye alt ettersom en ser det.

I vinter og vår ble litt av håpet om en bedre fremtid holdt oppe ved å pusle litt med syklene mine. Lade batterier, pusse, vaske og ordne litt i det små. Håpet var selvsagt att alt måtte være i orden til sesongen startet. Håpet er som vi vet det siste som dør.

En litt lang tur fikk jeg til på vårparten. Og noen småturer i løpet av sommeren på gode dager. Ellers ingenting. Ingenting. Jeg mistet lysten til å kjøre, jeg mistet lysten til å gjøre noen ting som helst. Det kostet for mye krefter. Noen puslerier var alt som ble gjort.

Slik gikk hele sommeren.

 

Men utpå høsten føltes kroppen bedre. Lysten og interessen kommer sakte sigende tilbake. Jeg har jo sett det, gode dager gjør at jeg vil ut å kjøre. Ut på vegen, ut å oppleve noe.IMGP6983

Siste uken har jeg vært ute og kjørt to gode turer. Nærmere 400 km på fine Østfoldveger. Motorsykkelkjøring er et barometer på helsetilstanden min. Og motorsykkelkjøring gjør  som alle motorsyklister vet, et under på den mentale helsen. Livet blir med et adskillig lysere.

Det skal ikke stikkes under en stol at en slik langvarig sykehistorie tærer kraftig på den mentale helsen også. Da er det Guzzi kommer inn og hjelper til på helbreden. Glede, mestringsfølelse, deltagelse i selve livet igjen. Bør egentlig Guzzi også kunne bli foreskrevet på blå resept? Ikke vet jeg, men tanken bør kanskje utredes videre. Meg hjelper det i alle fall i betydelig grad.

Og til neste år er jeg tilbake. Det må jeg bare.IMGP6838

 

 

 

Forfatter: mingamleguzziogjeg

Noen og femti år eller heller vel seksti. Mange interesser-denne handler mest om motorsykler.

4 kommentarer om “Sesongen som forsvant”

  1. Du er tilbake på veien til neste år det er jeg helt sikker på og med din stå på vilje så er du velkommen på veien og jeg gleder meg allerede. Du er og har alltid vært en kjempestor ressurs for oss i Moto Guzzi Jæren og vi ser frem til fortsatt ha deg som et aktivt medlem.
    Masse gode ønsker fra alle oss i MGJ.

  2. Ikke ofte jeg leser sykejournaler, men denne fanget min interesse. Hørt mye bra om Risa som arbeidsgiver, så får bare håpe det ordner seg og at det blir mange turer neste sesong. Hiver med på turer i Østfold dersom det passer i 2019. Litt lei av kjøre alene. God bedring og lykke til med sesongen 2019.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s