En usammenlignbar sammenligning

En liten historie fra i høst:

Er det mulig å sammenligne to helt forskjellige sykler fra forskjellige kontinent og fra forskjellige tidsepoker? En klassisk veteran fra en av verdens minste motorsykkelfabrikker til høyteknologiske maskin fra solens rike?

Jeg har prøvekjørt Honda VFR 750 1997. På veien dit kjørte jeg min gamle Guzzi 850 GT fra 1973.

Honda VFR 750

Honda VFR 750 – førsteinntrykket

Hondaen er en flott sykkel. Lakkert i knallrød farge på kåpe , deksler og tank gir sykkelen et innbydende inntrykk. Akkurat denne sykkelen har også fått lakkerte felger påmontert. Eksosanlegget er ettermarked.

Det følger med ombyggingsdeksel til å montere over bakre del av setet. Sykkelen fremstår da som en monosykkel og røper opphavet fra racerbanen.

 

Instrumenteringen er oversiktlig og grei. Speedometer og turteller, vanntemperetur og tankmåler. I tillegg en rekke varselamper av forskjellige slag. Et helt dashboard, der ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Styret er smalt og nært og gir signaler om at sportslig kjøring slettes ikke er et ukjent begrep.

Motor er en vannkjølt firesylindret v-motor.

Ut på vegen

Et lite trykk på startknappen og sykkelen våkner til liv. En svak, men forventningsfull småbuldring sprer seg rundt.

Clutchen er lett å handtere. Et lite trykk med tåspissen og girsjalteren glir lett på plass. Et lite rykk i sykkelen forteller at den er mer en klar for en tur.

Som en gammel Guzzientusiast, med en kanskje litt særegen trang til Guzzies store Californiamodeller, er det heller ingen overraskelse at jeg alltid har kjørt med åpen hjelm, halvhjelm med brem. Og solbriller, alltid solbriller. At du tør å kjøre uten helhjelm, sier noen. Det hadde aldri jeg turt, sier de videre. Og glemmer helt hvordan nakken er eksponert på en  motorsyklist, helhjelm eller ikke.

Nakkemusklene skriker umiddelbart. Kjørestillingen er fremoverlent med hendene og vekta av overkroppen godt plassert på styret. Hodet må heves slik at øynene ser vegen over kåpeglasset. Det hjelper ikke akkurat med en ekstra brem. Musklene i nakken gir ikke tål og klager enda mer.

Knestillingen får en skarp vinkel i tillegg. Det gjør vondt på yttersiden av lårene.  Hmrf. Hvordan skal dette ende?

Kroppen sitter nede i sykkelen.  Knærne gir godt feste rundt tanken. Selve kjørestillingen sladrer om å kjøre fort og å ha god kontroll på maskinen.

Jeg gir forsiktig gass og girer meg oppover. Sykkelen reagrer momentant- Buldringen advarer stadig med en kraftigere undertone. Gi mer gass så våkner villdyret garantert. Med seks gir er det bare å velge hvor aktivt man vil kjøre.

Et lite under skjer et sted mellom andre og tredje gir. Luftmotstanden presser nakke og overkropp oppover. Plutselig blir presset på nakkemusklene mindre og mindre og forsvinner til slutt. Tyngden på armene forsvinner også.

Etter en liten stund føles kjørestillingen slettes ikke verst. Motoren buldrer fornøyd , vibrasjoner er så godt som fraværende.

Akselavstanden er mindre enn det jeg er vant til. Dette gjør at den føles veldig lettkjørt. Svingene tas lett og kontrollen på sykkelen oppleves  god.

Lettkjørt på norske veger

Men, jeg må ikke lure noen. Turtelleren var knapt over 5000 omdreininger, hastigheten et sted mellom åtti og nitti kilometer i timen. Sykkelen ble på ingen måte utfordret, på ingen som helst måte. Men farten ville være som en normal tur på norske veger så en pekepinn på hvordan den oppførte seg på normal landeveg fikk jeg.

Etter hvert fikk jeg frem et lite smil også. Det er lett å forstå hvorfor akkurat denne sykkelen har en stor fanskare og nesten blir tilbedt av sine fans.

Flott design, tøff motor, gode kjøregenskaper, gode bremser, driftsikker.

Bensinforbruk og dekkslitasje har jeg ingen oversikt over, det ble jo tross alt bare 25 kilometer. Mange av VFR-syklene er utstyrt med bagasjebrett og sidekofferter. Det tyder på en god del langkjøring. Så er vel sykkelen kjent for å være en av de beste sportstourene overhodet.

Jeg parkerer sykkelen etter ferdig prøvetur. Med mine 183 cm, målt på sesjon for lenge siden, er den kanskje i minste laget for meg men et svært hyggelig bekjentskap. Litt vondt både her og der ble det, men ikke værre enn at det går.

Litt historie

Honda VFR 750 startet produksjonen 1986. Sykkelen ble umiddelbar en hit. Produksjonen stanset i 1997, da VFR 800 tok over stafettpinnen.

VFR ble kontinerlig forbedret under livsløpet. Ny versjoner og forbedringer ble fortløpende lansert. Vannavkjølt V4 har fått rykte på seg til å være bunnsolid. Alurammen blir også lovprist.

VFR deles inn i tre distinkte versjoner. 1986-1990,1990 -1993 og 1994 til 1997.

Mitt eksemplar er altså siste årsmodell som ble produsert.

Ved produksjonslutt var oppgitte spesifikasjoner og ytelser helt hinsides, i hvertfall i min verden. Ett hundre hestekrefter og angitt toppfart på tohundreogførtifem kmt. Med en vekt på tohundre og trettiseks kg gir dette prestasjoner uopplevd i min Guzzi-verden.

Etterpå startet jeg opp min gamle Guzzi. Og kjørte 240 km på herlige innlandsveger i Østfold. Med et stort  smil rundt munnen. Det er fordi jeg kjører Guzzi og er fornøyd med det. Og når solen skinner og sykkelen fungerer perfekt, kan man noe annet enn smile?

Stopp ved Ørje

Min sønn valgte Hondaen

Sønnen derimot syns Guzzi er noe gubbete greier. Hondaen er mer i hans smak. Så mye i hans smak at sykkelen nå er innkjøpt og han bare venter på våren. Da får Guzziene i garasjen altså besøk av denne flotte Hondaen som flytter inn.

Så hva blir da sammenligningen? Største likheten blir nok at begge kjøretøyene gir sine eiere stor kjøreglede og gode opplevelser, hver på sin egen måte.

Flere sammenligninger trengs ikke.