Nore stavkirke – museumskirken på gressletta.

Den kraftige motoren til Moto Guzzien buldrer lavfrekvent og fornøyd. Turtallet på rundt 3000 omdreininger sladrer om en motor som lett og uanstrengt sender seg selv og fører stadig dypere innover landet. Trenger stadig innover, til steder der tiden nesten har stått stille i snart tusen år. Sakte forandring av natur og mennesker over en lang, lang periode.

Naturen forteller om et blodslit i generasjoner, om nøysomme mennesker som greide å livberge seg på det naturen gav. Eller rettere sagt, det naturen og gården gav. Begge deler var lite, svært lite.

Steinrøyser og rudninger forteller om slit og arbeidsomhet. Om en natur som forandret mennesket, som sakte omskaper mennesket.

I den tidsperioden som vi nå utforsker, i salen på en blå Guzzi, kommer vi stadig nærmere en forståelse over hva det vil si å være menneske på denne tiden. Konger og stormenn hører vi om overalt, vikinger er verdensberømte, alle slektsgranskere vil være i slekt med noen av disse sagnomsuste mennene. Sagaene fyrer oppunder dette uten den minste blygsel.

Men tiden til de store sjøkongene er forbi. Røverferdene er nå bare historie fra gamle dager.

Konger og geistlige sloss om makten både nå og mange hundre år fremover i tid.

Gården var sentrum

Men, hvordan var livet til vanlige folk?

Gården var samlingspunktet og verdens midtpunkt. Gården gav varme og beskyttelse, gården gav mat og gården gav drikke.

Lite hendte oppe i dalene og forsåvidt hvor som helst. Årstidene og naturen gikk sin langsomme gang, mange ganger, ingen forandringer, det hele gjentok seg om igjen og om igjen. Tid som vi kjenner den var ikke funnet opp, ingen kunne lese, noen kunne risse runer.

Samme omgangkrets hele tiden, samme mennesker, samme impulser, samme tankegang. Innovasjonen var nesten ikke til stedet, hvorfor skulle man forandre noe som fungerte? Forandringer kunne forverre ting og gi uante følger, i verste fall nød og sult.

Noen var storbønder, noen var bønder og noen var leilendinger.

Klassedelt samfunn

Glem alt du har hørt om at «Her er vi alle likemenn». Norge var svært lagdelt og klassedelt på denne tiden for å bruke et moderne begrep. Trælene  er på denne tiden forsvunnet, såvidt det er. Men minnet og forakten om dem lever nok i beste velgående fremdeles.

-Hvem er forresten i slekt med en træl? Slektsforskerne kan svare dersom de vil. Ingen ser det ut til når vi leser om slektsforskning og alle forteller begeistret at de er i slekt med en eller annen konge.

Bønder kan sitte som frie menn, som oppsittere i tre generasjoner på gården, eller som de virkelig gromme, med syv generasjoner på gården. Da gjerne  med gravhauger med avdøde slektninger som befester kravet på gården.

Nye tider – langsom forandring

Men med kirken ble det nå forandringer på det, kirken forlanger både levende og døde. Og et nytt konsept var innført nå, nemlig kirkegården med gravplasser for alle døde.

Kanskje noen av stormennene hadde sønner som de sendte vekk og gav en teologisk utdannelse? Tilbake etterhvert på hjemstaden som prester og med et passe oppblåst ego.

Kanskje var det en slik bakgrunn presten hadde da han så Nore stavkirke reise seg, bygget på gamlemåten med stolper som bærende konstruksjon?

Nore stavkirke blir bygget

Året var 1167 eller like etter. Plassert  ved Norefjorden har kirken lett adkomst om sommeren med båt og om vinteren med hest og slede på en islagt fjord. På en flat gresslette like ved vannet ligger kirken nå. Litt anonym plassering i forhold til hva andre stavkirker kan oppvise, de er gjerne plassert kneisende på en høyde med vidt utsyn.

Nore stavkirke – omgitt av gresssletter

 

Kirken er bygd som en enskipa langkirke med midtmast.  Midtmasten har faktisk runeinskripsjoner og skal visstnok være staselig. Både denne og stolpene som bærer kirken skal være godt synlige og være et flott syn. Midtmastkirke er sjeldent. Kun Uvdal stavkirke har en lignende konstruksjon.

Ingenting av dette fikk jeg sett selvsagt, få stavkirker er åpne en regnvåt torsdag i september.

Senere er kirken bygd om med korsarmer og påbygd noen ganger slik den fremstår i dag.

Uforanderlig

Men i mange hundre år stod den som den opprinnelig ble bygget. Nesten uforandret, nesten lik menneskene selv. Vi ville vel kalle det hele stokk konservativt, men det er nok galt å bruke vår målestokk og våre begreper.

Vi skal ha forandringer og nytenkning hele tiden, middelaldermennesket ville ha orden og alle tingene på sin vante plass. Også mennesker måtte kjenne plassen sin.

Ny kirke ble bygd på Nore i 1882. Da ville menigheten rive den gamle og trekkfulle kirken. Heldigvis gikk det ikke slik. Kirken ble kjøpt av en privatmann, Lorentz Dietrichson, en nestor innen stavkirkebevaring forøvrig, og senere gitt til Fortidsminneforeningen.

Men kirken er tatt ut av bruk nå og er en museumskirke, eid av Fortidminneforeningen.

Under utgraving er det funnet eldre graver og mynter. De eldste myntene fra kong Håkon Håkonssons tid, 1217-1263.

De lærde mener at det tidligere stod en tidligere kirke på samme stedet. De mange gravene under kirken kan tyde på det.

Man mener kirken stod uforandret i fire hundre år. Smak på det, uforandret i firehundre år. Det er som om vi bygget noe i år 1700 og ikke forandret en tøddel på noe før i dag. Er det rart man blir ensporet?

Tidligere var det både apsis og svalganger rundt hele kirken. Jeg tror faktisk denne litt unnselige stavkirken var en flott og staselig stavkirke i sin tid.

Senere ombygginger har forandret dette. Svalgangene ble revet da kirken ble utvidet med større korsarmer. Behovet for en større kirke økte da befolkningen sakte økte etterhvert. Vi snakker her 1600-1700-tallet. Mindre forandringer og ombygginger ble foretatt helt opp til vår tid.

Ring til hesten. Hesten ble bundet fast her.

Litt spesielt er det at kirken ikke er rekonstruert eller tilbakeført slik man kanskje muligens kunne tro at den engang var. Alle forandringer fra tidligere tider og opp til vår tid er fremdeles til stede og synlige for dem som vil se.

Museumskirke – slik kjennes det ut også.

Kirken både kjennes og er forlatt. Kirken er trist. Mange hundre år med bruk tok en brå slutt.

Heldigvis blir den tatt godt vare på av Fortidsminneforeningen ellers hadde framtidsutsiktene vært heller labre.

 

Laftet tilbygg. Bygd mye senere.

Kaffepausen ble tatt stående. Lett yr og duskregn i nakken byr ikke til filosofiske stunder og tanker så det ble en kort lunsj i dag. Noen ungdommer kommer hujende forbi på dressiner, den nedlagte Numedalsbanen går like forbi.

 

Nedlagt er Numedalsbanen, men er litt i bruk akkurat som stavkirken. Stavkirken har fremdeles ikke hverken innlagt lys eller oppvarming av noe slag. Og slik blir det nok i fremtiden også.

 

Ferden går videre oppover Numedal. Neste stopp er Uvdal stavkirke.

Deretter til dagens endepunkt og overnattingsted, Ål. I Hallingdal. Dalen med de forsvunne stavkirkene. Kun en står igjen. Torpo stavkirke.

 

Lyst til å lese mer?

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Nore_stavkirke

https://www.fortidsminneforeningen.no/vare-eiendommer/nore-stavkirke

Nore stavkirke

4/

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s