Uvdal stavkirke – ligger høyt og fritt

I lett duskregn forlater jeg Nore og setter kursen videre oppover dalen. Stadig høyere og stadig videre. Rødberg med sine kraftstasjoner passeres. Dalen blir etterhvert mindre befolket. Det er ikke lenge siden Numedal og Uvdal var skikkelig utenfor folkeskikken. Spredt bebyggelse og gamle gårder. Utenfor allfarvei er nok en god beskrivelse.

Noen ordentlig jernbane kom aldri til Numedal og dalen ble lite utviklet. Til stor misunnelse så man i Numedal hvordan den også like tilbakestående nabodalen, Hallingdal, utviklet seg da jernbanen kom. Turiststeder og hoteller ble bygget opp mange steder og folketallet økte.

Men ikke i Numedal. Ikke før i senere tid har Uvdal fått sitt alpinanlegg og etterhvert en stor hyttebebyggelse. I dag er Uvdal et velkjent turistområde for vinterturister.

Lettkjørt og fin veg

Jeg svinger Guzzien av hovedvegen Rv40 og kjører bedagelig opp Fv122. Etter noen hundre meter er jeg fremme og parkerer sykkelen på en rommelig parkeringsplass.

Ved Uvdal stavkirke

Høyt og vidt utsyn

Uvdal stavkirke ligger høyt og fritt til oppi fjellsiden. Omgitt av steinrøyser og kjølig fjelluft vitner dette om en kirke i det norske bondelandet. Omgitt av seige fjellfolk gjennom utallige generasjoner.

I senere tid er det blitt etablert et bygdetun med lokale bygninger av verneverdig art. Det er viktig å ta vare på disse også. Men slik det er gjort i Uvdal har det faktisk forandret kulturlandskapet rundt og selve konteksten kirken ble bygget i. Det er ikke alltid like heldig, kirken og landskapet rundt utgjør til sammen et fellesskap.

Uvdal stavkirke
Bygninger som er flyttet hit.

 

 

Gamle kors på kirkebakken. Kirken ble tatt ut av bruk i 1893.

 

Hils på en ekte stavkirketømrer

Nils Gunnar Hjalland

Dette er Nils Gunnar Hjalland. Han er godkjent stavkirketømrer og fikser for tiden på en kranglete renne på sørsiden av Uvdal stavkirke.

I stavkirkeprogrammet til Riksantikvaren, et femtenårs løpende prosjekt, ble alle stavkirker gjennomgått og reparert. Mange millioner ble spyttet inn under disse årene. Mange stavkirker har fått en nødvendig rehabilitering.

Moderne, høyst påkrevd, brannvarslingsutstyr ble også installert i alle bygg.

Nils Gunnar ble også involvert i dette arbeidet og vedlikeholder nå flere stavkirker som Uvdal stavkirke og Rollag stavkirke.

Han forteller at ingenting, absolutt ingenting blir gjort før det er godkjent og stemplet hos Riksantikvaren. Det er jo betryggende å vite. Dette er strengt, understreker Nils Gunnar igjen, veldig strengt.

Reparasjon med kyndig hånd. Her er det en lekk vannrenne. Under stavkirkeprogrammet og det påfølgende restaureringsarbeidet ble kun de aller nødvendigste materialene skiftet ut. Skiftet ut med riktige materialer, med trær som har vokst i Norge , langsomt og sakte og som er behandlet på den gamle måten der dette er mulig. Forståelsen av at norske håndverkere er selve kulturbærerne i dette arbeidet er blitt erkjent, også hos de som teller pengene.

Nils Gunnar Hjalland, tømrer og kulturbærer. Han vet mer om stavkirker enn de fleste.

Lokale håndverkere er bærebjelken (eller bærestolpen)

På direkte forespørsel svarer Fortidsminneforeningen ved Merete Winness at de ikke trenger å legge ut arbeidet via EØS-avtalen siden de ikke er en offentlig organisasjon.  De forteller at de ønsker å bruke de samme håndverkerne som Riksantikvaren har benyttet under stavkirkeprogrammet.

Fortidsminneforeningen eier åtte stavkirker.

Uvdal stavkirke er en museumskirke og eid av Fortidsminneforeningen.

Så det blir kun benyttet norske, lokale håndverkere til dette arbeidet. Håndverkere med stolthet og med tradisjon for å bygge i tre.

Som en konsekvens og forståelse av dette og helt klart for å dekke et behov har NTNU opprettet et eget studium for tradisjonelt håndverk på bachelor-nivå.

Se egen link nederst for mer informasjon.

Det er godt å høre at noen byggherrer kan bruke fornuften og ikke benytte seg av billigste anbud støtt. Billigst anbud med lavest mulig pris, utført av håndverkere med null tradisjon for ekte norsk håndverk er drepen for kvalitetstenkning og nyrekruttering i faget.

Det er viktig å holde lokale håndverktradisjoner i hevd og ikke ofre dette på markedsliberalismens alter for å bruke et sakralt uttrykk.

Håndverker og kulturbærer

Jeg blir stående å snakke lenge med Nils Gunnar Hjalland. Om byggeskikker, om lokale tradisjoner, om andre bygg på bygdetunet.

Han forteller at for en god del år siden, men likevel i nyere tid, gikk det et jordras ikke langt fra stavkirken og kunne ødelagt denne. Raset gikk like øst for kirken. Men heldigvis gikk det såvidt klar av kirken og forårsaket ingen skade. Men det kunne fort gått mye verre.

Kirkearbeid – et ork

Kirken ble også passet på og vedlikeholdt i tidligere tider. Det kan nok tenkes at stadig vedlikehold og arbeid på kirken for lokale tømrere slettes ikke var like populært støtt. Alltid var det noe, presten maste og de lokale bøndene måtte pent stille opp. De er lett å se at et slikt arbeid slettes ikke var populært, men føltes nok som en uønsket plikt av de fleste.

Bæsj og tiss er alltid morsomt- også fra gammel tid.

Litt nyere historie:

Nils Gunnar humrer litt når han forteller at utedassen slettes ikke er så veldig gammel som vi kanskje tror. På gårdene gikk man helt opp i nyere tid bare rundt husnova, eller hushjørnet som det også heter, når man skulle gjøre sitt fornødne. Rompa bar og skiting i friluft. Ekkelt syns vi nå. Helt greit for de gamle.

Han viser meg bygningen som hadde noen lette bord for beskyttelse av skitearbeidet, akkurat bak nova. Noen enkle trekonstruksjoner der man kunne sitte å bæsje. Ikke usjenert og ikke privat. Nordmenn før i tiden hadde nok et mer naturlig forhold til kropp og kroppfunksjoner enn det vi har i dag.

På landsbygda ble utedassen ikke innført før på 1800-tallet. Ikke rart sykdom og lus hadde gode tider gjennom mange år.

Men la oss gå over til noe helt annet. Uvdal stavkirke i dag.

 

Sjelden anledning – innsiden av kirken

Hellet er med meg i dag. Ikke bare er solen kommet frem, men en teknisk branninspektør er på stedet og har fått utlevert nøkkel til kirken. Jeg får en sjelden sjanse til å bli inn og se stavkirken på innsiden.

Det står forbudt å fotografere så jeg følger skiltingen.

Utrolige malerier

Inni i kirken er tiden hinsides. Maling og dekorasjoner, Adam og Eva i paradis komplett med eple og slange. Skremmende ansikter. Et fantastisk og overveldende skue. Fargerikt og fortellende. På en måte datidens tegneserier, selv om maleriene og utsmykningen med farger er mye nyere enn selve kirken.

Sittebåser-gård og ætt.

Inndeling av sitteplasser med gårdsnavn påmalt. Utsmykningen er fra senere tid, men er rett og slett fantastisk. Tiden og ættene føles nærmere med ett. Dette er oss, dette er det norske, dette er det vi som bygget, ingen andre i hele verden kan vise til noe lignende.

Det ble visst noe vel nasjonalistisk dette her, men er like sant for det.

Etterpå falt jeg litt i tanker. Uvdal er en korskirke og med navngitte sitteplasser for alle gårdene som sokner til kirken. Fint og flott for de selvsagt.

Men hva med de andre? Husmennene, leilendingene, gårdsguttene, tausene. Hvor skulle de sitte? Eller kanskje stå? Ute, eller helt andre steder? Kanskje var det ingen som brydde seg overhodet? Klassejustisen var steinhard på denne tiden. Skomaker, bli ved din lest. Og hold for all del kjeft.

Om Uvdal stavkirke historie

Kirken kjennes levende og kneiser stolt utover landskapet. Uvdal stavkirke er det som danskene ville kalt en yndig kirke. Og kanskje de gjorde det, den gang de var herrer i landet.

Opprinnelig tror man at det stod en stolpekirke her, men den er i likhet med alle andre stolpekirker forsvunnet. Stavkirken som nå står ble først oppført som en enskipet kirke, altså et ganske enkelt bygg.

I årenes løp er kirken bygget om en rekke ganger. Til korskirke med ekstra midtmast og rikt dekorert innvendig. Man mener at ved noen ombygginger har man gjenbrukt gamle materialer og oppført nye deler av kirkebygningen med stavteknikk. Så sent som i 1723 ble nye korsarmer oppført med stavverk.

Det setter unektelig en del spekulasjoner i gang. Hvorfor brukte man denne eldgamle teknikken så sent? Nesten alle andre bygninger ble på denne tiden oppført med lafteteknikken. Innført fra øst og er en mye yngre byggemetode i Norge enn stolpeteknikken som har vært brukt i tusenvis av år. Døde virkelig ikke kunsten å bygge stavkirker ut ved svartedauden?

Nye hus trengtes da knapt å bli bygget på landsbygda. Noen plasser var det bare å overta tomme hus og gårder som var lagt øde. I kirkene ble det brått god plass også innvendig. Mange av folkene vart rett og slett blitt utryddet av svartedauden.

Kanskje så man på stavkirkene og byggemetoden som noe sakralt og prøvde bare å etterligne det som allerede var bygget? Eller, kunsten å bygge stavkirker og stolpehus har overlevet gjennom århundrene på mer isolerte steder i Norge. Ikke engang reformasjonen utryddet den gamle kunsten.

Såvidt jeg vet, må da deler av kirken være det yngste stavbygget som er blitt dokumentert i landet.

Man mener at kirken ble oppført litt etter år 1168. Årringene i stokkene viser at dette er fellingsdatoen. Så ble det avsatt tid til tørking av virket. Men det viser seg at byggerne i Uvdal nok var noe utålmodige.

Kirken ble sannsynligvis satt opp før trevirket var tilstrekkelig tørket.

Slik så den en gang ut.

Arkeologiske utgravninger i 1978-79

Utgravinger ble foretatt under kirken i 1978-79. Mange mynter ble funnet under gulvet ved denne undersøkelsen. De eldste myntene lå i de gamle stolpehullene og er datert fra år ca 1100. Også mynter fra kong Sverre 1177-1202 og kong Håkon Håkonsson tid ble funnet. Mynter og tekstiler fra senere periode er også funnet.

Dette vitner om en lang periode der kirken har vært i bruk, helt opp til vår tid. Men i 1893 ble den tatt ut av bruk og er nå en museumskirke og altså eid av Fortidsminneforeningen. Men i sommerhalvåret er den fremdeles i bruk.

Mange vil fremdeles gjerne gifte seg i en stavkirke.

Flere detaljer.

 

 

Fortiden er nær..

I Uvdal stavkirke føles den gamle tiden nær. Kirken er godt vedlikeholdt og ligger flott til i terrenget. Den er bygget om og fikset på mange ganger, men aldri slik at opprinnelsen blir borte. Innvendig er den ganske enkelt fantastisk. Skrikende ansikter drar den som ser på rett tilbake i tidlig middelalder. Maleriet Skrik av Munch virker nakent og skremmende på mange millioner som ser det bildet, ansiktsmaskene i Uvdal stavkirke virker også slik på de som betrakter dem. Nakent, ekte, eldgammelt…

Uvdal stavkirke er en flott stavkirke med minner fra mange tidsperioder.

Nye Uvdal kirke – i dragestil 

Bare for å nevne det:

Dersom du besøker Uvdal kirke beliggende ved hovedvegen, en fin kirke i dragestil forøvrig, så har du bommet sånn cirka åtte hundre år i tid og noen kilometer i rom. Kirken ble ferdig i 1893 og erstattet altså stavkirken oppe i lia. Bygget i god nasjonalromantisk stil og en fin turiststopper.

Uvdal kirke bygget 1893

 

Lett å stoppe og parkere her

En fin og opplevelsesrik tur

En fin dag går mot slutten. Selve Numedalen er ypperlig for mc og full av historie for de som er interessert. Mange fine gamle bygninger og så mange stabbur som man kan ønske seg, spredt over hele dalen.

Vegen videre fra Uvdal stavkirke går opp over fjellet til Dagali og videre til Geilo. Endestasjonen er Ål etter en mange timers lang ferd fra Rygge via Kongsberg og altså opp hele Numedal.

 

Høyt over Numedal

Guzzien trives på slike veger.

Lese mer:

Uvdal stavkirke

Stavkyrkjeprogrammet, Riksantikvaren

Tradisjonelt bygghåndverk, NTNU .

 

 

 

5/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s