På langtur med sidevogn

Korte turer i nærmiljøet er nå en ting. Øving er en annen ting. Hva med det som virkelig gjelder? Langtur – dagstur. Med sidevogn. For første gang. 520 kilometer. Moto Guzzi California II og Watsonian sidevogn.

Øvingen var slutt. Ekstra bagasje var lagt i sidevogna. Egen reisekoffert var pakket. Akkurat som om jeg skulle til syden. Pussig følelse for en motorsyklist. Men ikke noe sydentur i dag, men en dagstur på over femti mil.

På tur med koffert.
Ekstra ballast. To betongkantsteiner. ca 40 kg

En solfylt, grytidlig lørdags morgen

Tidlig en morgen i fellesferien la jeg avgårde. Solen skinte og det var lite trafikk denne lørdagsmorgenen. I fin fart og med godt flyt ble Ålgård lagt bak meg. Videre mot Krossmoen, alt er såre vel. Flotte Gyadalen med sin spesielle bruløsning over elva fra gamle dager, Terland klopp. 

Videre forbi den nye tunnelen , som undertegnede i all beskjedenhet var med og kalkulere. Utført av et arbeidsfelleskap mellom Kruse Smith AS og Risa AS, og som gir en trygg og god passering i dette rasutsatte området. Videre mot Sirdal og Tonstad.

Flott veg, fin sol, fin tur. Kaffepause på Tonstad Bakeri, faktisk før de åpnet. Nydelig bakverk ble servert. Så langt, så flott.

Kaffe og boller på Tonstad en tidlig lørdag morgen.

Åtte timer senere

Jeg sitter litt på siden av sykkelen. Baken verker etter så lang tid i salen. Må stadig skifte sittestilling. Først litt på høyre siden, så litt på venstre siden. Etter en stund gjør det vondt i rumpemusklene. Det begynner å verke og hele prossesen gjentar seg.

Hjelmen verker på det venstre øret og over panna. Normalt kjører jeg med halvhjelm, men på denne turen måtte jeg benytte en helhjelm. Litt lite bruk gjør at den presser der den ikke skal. I hvertfall etter ti timers kjøring.

Biltemautstyr

Kjøreutstyret er lånt for anledningen. Takk til Ole-Johan Lauvås for det. Men det er helt klart at Biltemautstyret ikke er i førstedivisjon. Innsiden er klam, det puster ikke, men hey, jeg fikk jo låne det gratis. Men på kortere turer vil jeg likevel tro at utstyret er mer en godt nok.

Idyll undervegs.

Nakken er heller ikke god. Armene må jobbe. Hver sving krever sitt av fysisk utførelse; Selve teknikken sitter nå. Men sykkelen må dras igjennom hver sving. Brems inn i noen svinger, gi gass inn i andre. Det virker.

Flotte veger

Flotte veger er unnagjort. Indre Sørland kan by på virkelig noen perler av motorsykkelveger. Nesten fri fra bobilplagen og ikke infisert av tvilsomme østeuropeiske trailere.

Jeg føler meg trygg på sykkelen. Ingen angst, ingen overrraskelser. Men det går seint, veldig seint. Slitasjen inntreffer i hele kroppen og i hodet. Det begynner å føles tungt.

Flott syns jeg.

 

Fremme etter 12 timer.

Etter tolv timer er jeg fremme. Rimelig utslitt. Hode, øret, nakker, armer og den stakkars baken. Alt verker. Men sykkelen er like fin og blid. Ingen feilslag, ingen nykker av noe slag. Alt virker som det skal, bortsett fra kroppen min som nevnt.

Normalt tar denne turen fra Stavanger meg ca åtte timer. Tonstad, Evje, småveger mot Åmli, ut på E18 etterhvert og så rake vegen mot Horten og ferje over. Vanligvis en helt allright tur.

Tekniske løsninger i fremtiden?

Å kjøre sidevogn av denne typen så langt er vel noe som jeg må tenke grundig over neste gang. Gutta boys og jentene girls som sverger til sidevogn har vel alle sidevognsgaffler og spesielle dekk for å optimalisere kjøreopplevelsen og sikkert mange andre ting også som foreløpig er skjult for meg.

Først mye senere fikk jeg også forklart fysikkens lover ang. gaffelvinkler og avstander målt på framhjulet.

-Dette vil aldri bli bra, sa ekspertisen. Men du kan jo forandre etterhvert.

Vi får se. Kanskje kortere turer kan gi en annen glede ved denne type motorsykkel-kjøring?

Endelig fremme

For hva  skjer når barnebarn og oldemor får besøk? Flere spørsmål må besvares, ser det ut til.

 

Første kjøretur med sidevogn

Kjøpet er gjennomført. Detaljer rundt overtagelsen er diskutert og avklart. Alt er klart. Nå gjenstår bare hjemturen. Lite visste jeg om hva som ventet meg.

-Dette går fint, sier selgeren. Han har mange tiårs erfaring med sidevognskjøring. Dette er lett.

Kjell Fagerland

-Men kanskje du kan ta en liten tur nedover sidevegen før du drar avgårde, undrer selgeren. Sånn for sikkerhets skyld. Kjell Fagerland er snill og omtenksom.

Med lånt utstyr, takk til Ole-Johan Lauvås, og med årets varmeste i dag innen rekkevidde starter jeg opp. Motoren starter og går fint, alle lys virker, bremser er gode, sidevogna sitter på, alt ligger godt til rette for en fin tur.

Staselig. Moto Guzzi California II, 1986

Turen nedover sidevegen i 30 kilometers fart forløper fint. Dette er jo piece of cake. Nema problema, alt vel. Karmøy i 25 graders varme og strålende sol er en flott opplevelse. Jeg vinker kjekt farvel. En tur på en par timer inklusive ferje ligger foran meg. 90 kilometer er ikke så mye, er det vel? Optimistisk legger jeg avgårde.

Innkjøringen til hovedvegen går fint. Jeg gir gass og … Hjelp, HJELP sykkelen går ikke dit jeg vil. Inn med bremsen, og med et hjerte som hoppet over et slag. Hva fa.. er det som skjer? Kan jeg ikke dette?

Forsiktig gir jeg gass en gang til. Jeg greier såvidt å holde sykkelen innenfor min egen banehalvdel. Farten er nesten førti kilometer i timen. Hva skal jeg gjøre? Forsiktig kjører jeg videre. Krefter som jeg ikke har opplevd før virker på sykkelen. Skal jeg legge meg litt i svingen? Kanskje på motsatt side. Og hvor er sidevognshjulet egentlig?

Svetten siler, farten er lav, køen bak øker. Hæ, kø? Inn til siden som en annen bobil men med vett, bussholdeplasser er egentlig lykke når man trenger de. Sidevognshjulet spretter opp. Kantsteinen er nærmere enn jeg tror. Hmf..

Jeg parkerer i busslomma og lar køen bak passere. Begynner å få bange anelser. Dette var ikke så lett som jeg trodde. Førti år på solosykkel, totalt verdiløst. Dette er en skremmende opplevelse.

Forsiktig videre. Forbi rundkjøringer og inn på bensinstasjon. Full tank, pust ut. Bare 86 kilometer igjen.

Ut på veien. Samme fart, en annen kø. Plutselig kommer selgeren kjørende på sin MZ fra sekstitallet.  Han ligger en stund bak, men blir nok fort lei og kjører forbi. Han vinker oppmuntrende med armen, få opp farten, gi gass, før han forsvinner. Men jeg kjører inn på neste bussholdeplass og slipper køen forbi. Pust, pes. Ikke moro, ikke det fnugg. Hva har jeg gjort? Kan jeg egentlig angre på et kjøp fordi jeg ikke aner hva jeg driver med?

Farten i tunnelen nærmer seg faretruende seksti kilometer i nedoverbakken. Traileren bak ligger oppå vogna, sånn føles det i hvertfall. Grøss. Brems, hold hodet kaldt i varmen og fortsett.

Sakte beveger jeg meg sørover mot ferja og Stavanger. Jeg leder køen nesten hele tiden. Utålmodige bilister får en utilsiktet saktefartbakmeg-opplevelse.  Jeg prøver å oppføre meg slik jeg ønsker at bobilturister skal oppføre seg og kjører inn på hver eneste bussholdeplass.  Over broene går det sakte. Løfter hjulet seg i høgresvinger? Kanskje, kjør sakte, best å være sikker.

Tøft, sier nittenåringen i billettbua med åpenlys beundring. Sommervikar og det hele. Motorsykkel med sidevogn virker slik på mennesker ser det ut som. Jeg nikker avmålt og på en cool måte tror jeg.

Kjører inn på ferja og slår av motoren. Jeg er gjennomvåt av svette. Det er ikke bare fordi det er varmt ute, men fordi jeg har sittet anspent på sykkelen hele tiden. Armer og nakken merker kjøret eller heller mangelen på kjøring. T-skjorten kan vris dersom jeg tar den av. Men så husker jeg på alle damene og lar det være.

Pausen på ferja gjør meg godt. Anspent i nakken, sjelden sliten etter en mc-tur. Svetten renner av panna. Hva er det jeg gjør feil? Jeg føler at kontrollen over sykkelen og sidevogna er liten. Hvordan skal jeg sitte? Når? Hvilke krefter virker på sykkelen? Og hvorfor skjønner jeg det ikke?

Resten av turen går fint. Eller, etter forholdene fint. Alle biler og busser lar jeg passere ut fra ferjekaien og legger meg bakerst i min egen fart.

Hm- Det går nå litt bedre syns jeg og putrer avgårde. Maks fart er 60 kilometer, men med kontroll. Hva som skjer i større hastigheter aner jeg og er ikke interessert i å prøve heller.

Endelig parkerer jeg hjemme. Sliten, svett og med hodepine. Men kanskje det aller verste. En tvil. En nagende tvil. Har jeg gjort en feil? En stor feil til og med. Hvordan skal dette gå?

Vil jeg gi opp? Er sidevogn noe for andre? Hva vil skje?

 

 

 

Ny garasje – nytt hjem for Guzziene

Første tur 023Det skjer både store og små ting med syklene mine. De små ting er så små at de ikke er verd å nevne. De store, vel se her. Nytt hjem for Guzziene.( ..og etterhvert for meg også.)

For over 3 år siden bestemte jeg meg for å hente over den gamle Guzzien min til Stavanger. For svingende 3 år siden, tiden går fort. Her er den historien: Et etterlengtet gjensyn.

Planen var å foreta en full restaurering av sykkelen. Jeg hadde tid til å gjøre det da og ikke minst et sted til å gjøre det på. Arvid lånte ut garasjen sin og kunne bistå ved vanskelige tekniske spørsmål. Alt lå til rette for et fint og godt prosjekt.

3 år senere ser jeg nå hvilken fantastisk reise dette har vært. Uten det aller minste kjennskap til restaurering og, når sant skal sies, relativt begrensede mekaniske kunnskaper, har jeg fått frem et resultat på Guzzien som jeg er stolt av. Svært stolt. Fremdeles ikke helt i mål, men kun mindre justeringer gjenstår.

Moto Guzzi 850 GT 1973
Moto Guzzi 850 GT 1973 fotografert ved Lysefjorden .
imgp5856
Noen vakrere?

MingamleGuzziogjeg- blogg

Jeg ville også dokumentere restaureringen med bilder og tekst. Resultatet er denne bloggen som egentlig ikke var helt hensikten. Men bloggen har gitt meg mye glede underveis, både med skrivingen og med fotograferingen. 92 innlegg er det blitt hittil. Dokumentasjonarbeidet ble etterhvert utvidet med reportasjer og med beskrivelser av liknende sykler. Noen turreportasjer er det også blitt samt noe stoff fra Moto Guzzi Jæren.

Overraskende nok fikk jeg mange lesere som satte pris på (forhåpenligvis) det jeg dreiv på med. I utgangspunktet et veldig smalt tema, Guzzier fra tidlig syttitall. Etterhvert har jeg fått besøkende fra nesten hele verden på bloggen min, over 50 nasjoner er representert nå. Jeg er beæret.

Flere Guzzier er bra

Den gamle 850 GT fikk etterhvert selskap av California EV og en gammel California II med converter. En sykkel som jeg falt pladask for og har planer om å sette tilbake i god stand. Her er noen tanker rundt viktige ( ihvertfall i motorsykkel-verdenen) spørsmål rundt Hvor mange? sykler bør en egentlig ha.

Moto Guzzi California II, 1986
Moto Guzzi California II, 1986

Alt har en ende

Men en dag ville Arvid ha tilbake garasjen. Nesten uhørt siden jeg bare var 2 år på overtid i forhold til opprinnelig plan. Men en kombinasjon av brann, salg av hus og nyoppussing gjorde at han behøvde plassen selv. Takk for fantastisk støtte og hjelp undervegs.

Egen garasje

Da var det selvsagt bare en ting å gjøre. Jeg måtte bygge min egen garasje. En med godt lys, godt isolert og med varme i gulv. Og utstyrt med godt verktøy og mange hjelpeapparater.20161203_123653

Det har jeg gjort nå. Eller i hvertfall, delvis. Garasjen er såpass ferdig at sykler kan lagres der i påvente av vår og i påvente av restaurering. Men garasjen er ikke i Stavanger, men på Rygge.

Så på noen helger fikk syklene mine et nytt hjem. Og det må vel sies å være en stor ting.imgp5958 imgp5959 imgp5967

Første sykkel på plass. Uken etterpå fikk jeg plass til to sykler på en og samme tur.

imgp5973 imgp5969

imgp5978imgp5976

imgp5980 imgp5984 imgp5987 imgp5988

Noen tusen kilometer tilsammen, men alt gikk uten uhell av noe slag. Med god hjelp av Per nabo til pålessingen.

Ubesvarte spørsmål

Min egen datter tok opp spørsmålet på en biltur en dag: Hvor mange sykler skal du egentlig ha? I samme åndedrett gav hun også et svar. Det er syv dager i uken. Hun mente jeg burde ha en sykkel for hver dag.

Så kanskje det er svaret. 7 sykler. Tidlig sytti-tall/åttitall. California style.

Noen som har noen som de vil gi et godt hjem? Sammen med de som allerede har fått det?

 

Det kommer mer – etterhvert

Min gamle Guzzi har ikke hatt nevneverdig fremgang i det siste. Det betyr ikke at det ikke skal skje noen ting fremover eller at sykkelen er ferdig restaurert. Det betyr heller ikke at jeg er blitt lei og vil bruke mer tid på andre hobbyer.

Tvert i mot, jeg har planer som jeg kan utvikle dette videre i fremtiden med. Men akkurat nå så kommer jeg ikke noe videre.

Justeringer er foretatt

De fleste justeringer fra kjøreturer både lange og korte er blitt tatt. Den lekker ikke mer, bensinkranene er tette, forgasserne er tette, ikke noe olje kommer lenger fra kardangen. Løse skruer og muttere er gått over og gått over igjen. Noen muttere er blitt skiftet ut med selvlåsende utgaver. Det meste ser rimelig greit ut, men ikke helt.

Styrelager og støtdempere må tas opp igjen og justeres. Dette krever plass i garasjen, plass om jeg nå ikke har. Blinklys og sidevesker skal det også gjøres noe med.

Den ene varmeholken holdt på å ta fyr da vi prøvde å lime den tidligere. Min feil, ikke fabrikantens. Ny må monteres på. Og selvsagt litt forgasserjustering må til.

Tur&bilder

Rundt 750 km har det blitt på GT i år. Fine turer på slutten, turen til Lysebotn ble i overkant slitsomt, Test og prøveturer – del 2, ellers alt vel. Til og med Den andre ville være med på tur, selv om hun ikke skjønte at en tur til Kverneland måtte gå via Nærbø, en liten omveg på bare noen få små mil.

Her er noen bilder fra den siste turen. Fra et boligfelt på Kverneland.imgp5847imgp5851imgp5846 imgp5860 imgp5861 imgp5856 imgp5854 imgp5880

Litt egenreklame må til. Været var i hvert fall fint.

 

Så noen av arbeidsoppgavene er bare blitt utsatt en smule. Men de kommer etterhvert.

Test- og prøveturer – del 2

Javel, elektrisk anlegg fikset. Ny oljetrykksbryter på plass. Bensinkranen er endelig potte tett. Hva kan gå galt?

Fjerde prøvetur

Lørdagen var fin. Sol, men kanskje litt kald vind. Prøvetur nummer fire står nå for døren. Litt lett kjøreutstyr, hjelm, skinnjakke og olabukse. Omtrent slik vi kjørte i store deler av syttitallet, i hvert fall på kortere turer.

Sykkel fungerer bra. Bremser er OK, motoren virker fin. Turen ut til Sola gikk bra. Stopp på Statoil, eller hva det nå heter i dag. ( Husker du når du sist var stolt av Statoil forresten? Lenge siden det nå.) Ingen oljelekkasje å spore, bare nysgjerrige blikk.

Dagen er fortsatt ung. Jeg tar turen videre sørover. Nedover Jæren går turen, hu og hei hvor det går. Gamle følelser som man trodde var glemt kommer til overflaten. Finns det noe bedre enn å cruise med sin gamle kjærlighet som har våknet til liv, nedover himmel og havopplevelser som bare Jæren’s strender kan oppdrive.

Jeg stoppet ikke før jeg var i Sirevåg. Unnskyldningen for å kjøre dit var å besøke konditoriet med sine gode bakervarer. Det var stengt, det visste jeg forøvrig veldig godt, men man kan jo ikke være helt sikker. Derfor må man jo kjøre dit å sjekke det.

Fra Brusand
Fra Brusand

Turen tilbake gikk på kryss og tvers på høg-Jæren. Sykkelen fungerte godt selv om den ikke ble belastet til noen ytterpunkter.

Det eneste aberet fra turen må være at jeg ble litt kald på bein og lår. Olabukser er nok ikke det optimale kjøreutstyr likevel, også en lærdom fra syttitallet. Men, 260 km og sykkelen fungerer bra.

Femte prøvetur

Nå begynner det å bli skikkelig seriøst. Langtur står for døra. Tur retur Lysefjorden, utsiktpunkt for fotografering.

California 1100 Ev 1999
California 1100 Ev 1999

Skikkelig kjøreutstyr på nå. Mat og drikke, samt fotoapparat. Tunge belastninger i kjøretid, på bremser og på motor planlegges. Og også på meg. Det er alltid slitsomt å kjøre når du ikke vet helt om du kan stole på redskapen.

Avreise kl 1000. Fint og godt vær denne søndagen. Første stopp etter 1, 5 timer på Sinnes i Sirdal. Vafler og Norges billigste kaffe kr 5,- på bensinstasjonen der. Hyggelig med folk som vil prate og se på Guzzien.

Videre derfra til utsiktspunktet, Ørneredet, på toppen av Lysefjorden. Svinger, bremsing, giring.

Nedover fra Lyseheia mot Ørneredet merket jeg det, vibrasjoner ved hard bremsing i framgaffelen. Det virket som wobbling, bortsett fra at styret\gafflene ikke gikk fra side til side, men heller fram og tilbake. Ved vanlig bremsing merket jeg ingenting, ved hard bremsing kom dette frem. Rett og slett noe ubehagelig. Bremsenes virkningsgrad er det derimot ingenting å utsette på. Kanskje ytterligere stramming av bakbremsen?

Noe forsiktigere enn jeg ønsket kjørte jeg så ned til utsiktsplassen. Bilder av sykkelen med ønsket bakgrunn ble tatt. 850 GT - Lysebotn juni 2016 003 850 GT - Lysebotn juni 2016 005 850 GT - Lysebotn juni 2016 008 850 GT - Lysebotn juni 2016 010 850 GT - Lysebotn juni 2016 013 850 GT - Lysebotn juni 2016 016

Da la jeg merke til en ting til. Oljelekkasje fra kardangklokka. Det dryppet noen dråper mens jeg stod og så på. Sakte ned på dekket og videre ned på asfalten. Et lite grøss gikk langs ryggraden.

Min gamle Guzzi og jeg
Min gamle Guzzi og jeg

Jeg kjente at jeg brått ble litt sliten nå. To, nesten tre timers kjøring før jeg ville være hjemme. Varmt bak skinnbuksa var det også.

Tilbake til Sinnes i Sirdal, bensinpåfylling. Der traff jeg en bekjent fra Moto Guzzi Jæren, Ole-Johan Lauvås. Han var på tur med dattera og sin flunkende nye Moto Guzzi Griso.

Noen trøstende ord falt. Han mente oljen fra kardangklokka rett og slett var overskuddsolje. Jeg hadde tross alt kjørt hardt og lenge. Jeg tørket av oljen og la i veg videre hjemover. Eller nesten. Idet jeg skulle kjøre la jeg også merke til at mutterene som var skrudd fast på de gjennomgående boltene som holder bensintanken på plass, var borte. Den ene bolten hang halvveis ut av hullet sitt. Hmfr.  Selvlåsende muttere burde selvsagt blitt brukt her. Lett å si i ettertid. Så med bensintanken satt litt løselig på plass, bar det hjemover.

Noen betraktninger på veien hjem.

Kjørestilling

Jeg er i den heldige posisjon at jeg kan sammenligne kjøreegenskaper på store Guzzier fra forskjellige tiår. Jeg eier tross alt tre, og alle kan jeg kjøre med. Styret på GT er ganske lite sammenlignet med de andre. I alle år har jeg ønsket meg et litt bredere styre, men originalstyret ble nå likevel satt på. Men det gir liksom en litt for smal og trang kjørestilling. Noe tid for tilvenning er nok påkrevet.

Bremser

GT har trommelbremser og kan ikke sammenlignes med noen av de andre. Men, bremsene er blitt betydelig bedre nå enn før. Ny type bremsebelegg har gjort underverker. To fingrer fungerer fint ved vanlig nedbremsing og justering av farten. Ved hardere nedbremsing inntraff tilstanden som jeg har beskrevet tidligere og som må gjøres noe med.Første tur 034

Sal

I alle år har jeg innbilt meg at salen var veldig god. Det var den nok også i 1973. Nå kjenner jeg ubehageligheter i baken etter ca 1, 5 timers kjøring. Ikke verst, men kan ikke måle seg med California II sin svære sal, derimot slår den Californias EV sin originalsal  ned i støvlene. Men i en særklasse angående sal, er Corbin, helt klart.

Lys

Nytt lys med ny reflektor og påkobling av ekstralys. Godt lys, svært godt lys. Jeg får kommentarer på grunn av lyset. Også i køkjøring ser jeg at bilister legger mer merke til meg nå på grunn av lyset. Innertier. Godt fornøyd.Første tur 004

Gir

Ny girsjalter er satt inn. Dette gir en tettere og mer presis giring. Clutch virker passe stram og god. Ingen antydning til rykking eller napping.

Er også gøy med tungt og solid svinghjul. Sykkelen banker seg frem selv på lav fart på fjerde og femte gir.

En kuriositet blir dette. Tre Guzzier og ingen skal gires likt. I GT 1. gir  ned  ved bruk av bakre hælsjalter, EV 1. ned ved bruk av tåa, California II ingen giring overhodet.

Oppmerksomhetsfaktor.

Ganske enkelt stor.Første tur 023

Kjøreopplevelse.

Litt tidlig for å nyte fullt ut kjøreturen. Litt for mye energi og oppmerksomhet går til å sjekke etter unormale ting, løse skruer, morsomme  og mindre morsomme lyder.

Ting å gjøre.

Sjekke framgafflene. Har jeg gjort rett her? Olje, mengde og type. Er fjærene riktig satt inn?

Forgasserjustering

Sykkelen gikk fint hele turen. Ingen forsinka tenning i potter eller andre steder for den del.

Men, noe er ikke optimalt. Den ene svanehalsen er blitt misfarget, den andre virker urørt. Tomgang og justering av blandingsforhold må forskes nærmere på.

Misfarging av svanehals
Misfarging av svanehals

Sjelden sliten

Da jeg kom hjem var jeg rett og slett sliten. Tøff tur. Må parkere og få litt overskudd igjen. Syv timer på tur. Sykkelen ble pent satt til sides og brettet over med støvbeskyttelse. Riktignok ett laken, men likevel.

Før jeg gikk hjem kastet jeg et blikk på kardangklokka. Ikke en oljedråpe var å se. Flott. Noe gikk liksom bra da.

En liten pause, så ses vi snart igjen.

Hvor mange?

Et godt spørsmål. Hvor mange Guzzier går det egentlig an å ha?

En er greit. Alle som har Guzzi har minst en. Ganske normalt i grunnen. Men jeg vet om mange som kunne tenke seg en til. Du vet den helt nye. Eller kanskje det var den gamle som man har angret på ble solgt og kunne tenke seg å kjøpe tilbake. Eller kanskje kjøpe en som man har hatt lyst på i mange år, men aldri hatt råd/tid/samvittighet til å kjøpe.

Kanskje man bare har lyst til en til? Du vet formelen,  M=N+1, der M er antall sykler man bør ha, N er antall sykler man faktisk har nå.

Det er mange gode grunner dersom man tenker seg godt om. Sunn hobby er jo alltid bra. Sosialt samvær er også fint å ta med i betraktningen. Man kan jo lære seg litt om ting. Motor for eksempel er det alltid greit å vite noe om. Dekk og bremser kan også være underholdene for den litt sære. Elektriske anlegg, pærer, watt og sikringer er greit å ta med seg.

Hva skal du med flere?

Har du ikke nok med en? Avbrytelsen i tankerekken kan være brutal av og til. Du kan jo ikke kjøre flere enn en om gangen. Hva kan man svare uforstående på slike spørsmål? Det er best å forbigå det i stillhet. Øredøvende stillhet.

Man kan jo samle. Noen samler på fugleegg, andre på maur og frimerker, jeg kan vel samle på sykler. Dyrt, eh , ja.

Investering

Investering i veterankjøretøy kan være ganske lurt. Velger man riktig så kan man få god avkastning på pengene sine. Det er bare å se seg litt om og orientere seg om prisnivået rundt omkring i Europa og USA. Prisen på Guzzier i Norge er fremdeles ganske lav. I en tidligere artikkel i MC-Avisa tok jeg for meg mer klassiske sykler og prisnivået på disse. Ja, jeg var så fremfusende at jeg gav noen investeringsråd og pris-ide i samme åndedrag.

Nå viser det seg jo at alle rådene var gode og riktige. Prisene på syklene stiger jevnt og trutt. Men, det jeg tok for meg var tidligere sportsykler fra Guzzi, V7 Sport og Le Mans, og tidligere loopframe-sykler, V7 Spesial og GT.

Hva med de etterfølgende serier? SP, California II og III. For ikke å snakke om min yndling V1000 Hydroconvert, Guzzis suverent feilslåtte automatgirede supersykkel.

Sært er gøy

Guzzi er sært, sier noen. Ganske mange forresten. Tenk deg en motorsykkel med automatgir. Tenk noe så dumt. Toppen av særhet, hæ lissom. Honda prøvde seg også litt med automatkasse, Honda 750A og Honda 400A, Hondamatic på slutten av syttitallet, også de uten særlig suksess.

Men, noen av oss har en svakhet for det sære, det annerledes. I mange år har jeg syns at V1000 Hydroconvert har vært en flott og staselig sykkel. En gang skulle en slik bli min, en gang.

Moto Guzz V1000 Hydroconvert, salgsbrosjyre
Moto Guzz V1000 Hydroconvert, salgsbrosjyre

Nå falt det i mitt lodd å eie og kjøre en 850 GT i mange år. Jeg greide ikke helt å vedlikeholde sykkelen på grunn av helsemessige grunner, så ble den satt bort. En stund.

En Honda Shadow VT 1100C 1986 ble innkjøpt som erstatning. En helt grei cruiser, bygget for relaxed kjøring og amerikanske forhold. Men jeg holdt ikke ut så lenge. Hver gang jeg snakket med noen så det ble det til …men,egentlig kjører jeg Guzzi, … Var det fint vær som innbød til kjøring så var det alltid  …Guzzivær i dag.

Jeg holdt simpelthen ikke ut. Så da en pen, blå Guzzi California EV med få kilometer på telleren ble lagt ut for salg omtrent i nabolaget, slo jeg til. Og har ikke angret en dag siden.

California 1100 Ev 1999
California 1100 Ev 1999

Så da ble det to Guzzier. Broderen fikk overta den gamle Shadowen, god sykkel i grunnen.

Honda Shadow VT 1100C, 1986, vindskjerm, sidevesker og cruisekontroll.
Honda Shadow VT 1100C, 1986, vindskjerm, sidevesker og cruisekontroll.

Omstendighetene gjorde også et jeg fikk tilgang til velutstyrt garasje og mekkehjelp. Den gamle Guzzien fikk seg en velfortjent makeover og fremstår snart nesten som ny.

Da blir spørsmålet, hva gjør jeg nå? Etter at 850’en er ferdig restaurert, vil jeg da oppleve en tomhet og virkelig få merke sjelens ubotelige ensomhet, som det heter, oversatt fra svensk.

Javisst
Moto Guzzi 850 GT, 1093

California II til salgs

Ja, hva gjør jeg nå? Da dukket en annonse opp på Facebook.

California II, med AUTOMAT til salgs. For de fleste en raritet, for meg noe ganske sjeldent. Hvem har hørt om en California II med automat? Ingen skal det vise seg. Eller nesten ingen. Rammenummeret er ikke med i den offisielle oversikten over produserte Guzzier. Men noe vet jeg fra før, California II med automat ble produsert i et begrenset antall kun for det amerikanske markedet. I tillegg vet jeg det finnes noen politiutgaver med automatgir.

Jeg sov over natta med sykkelen i tankene. Neste formiddag ringte jeg til eieren.

-Er sykkelen solgt var spørsmålet mitt? Nei.

-Og prisen er 30 000 kr? Ja.

-Da tar jeg den, sa jeg.

Så nå er jeg lykkelig eier av en California II 1986 med automatkasse, en sykkel som jeg ikke har sett. Men den gikk fint og hadde fin lyd på den utlagte videosnutten. Dessuten ligner den litt på V1000 Hydroconvert.

Moto Guzzi California II, 1986
Moto Guzzi California II, 1986

Ny sykkel snart på plass

Håndpenger ble innbetalt og kjøpekontrakt signert. Nå gjenstår bare resten av papirarbeidet, endelig oppgjør og så kan jeg hente sykkelen.

Og grunnen til at jeg kjøpte, vel se alle argumentene ovenfor. Eller man trenger kanskje ingen argumenter.

Blir man gladere av å eie flere Guzzier? Svaret er helt klart ja. Svaret på spørsmålet om hvor mange Guzzier man egentlig kan ha, står nok fremdeles ubesvart. Heldigvis.

 

Men formelen M=N+1 gjelder fortsatt.

 

 

Ut i det fri – en liten landevegstur

Sommeren kom brått til Stavanger. Temperatur over tyve plussgrader er ikke hverdagskost. Guzzien måtte bare komme seg ut i sola en tur. Den første turen.Moto Guzzi 850 GT

Fristelsen ble for stor. Jeg bare måtte få sykkelen ut på en liten prøvetur. Bensin ble derfor innkjøpt og tømt på tanken. Tross alt, jeg har jo tette bensinkraner.

Hovedstøtta som trengs justering, kan jo justeres på flere måter. Jeg justerte den rett og slett av.

Da var alt klar. Batteriet er nyoppladet, bensin på. Hva mer kan man ønske seg i et slikt øyeblikk?

Motoren starter fint. Noe justering må til, optimal tomgang ca 1000 – 1100 omdreininger.

Inn med clutch, ned i gir. Går fint dette jo. Så kjører vi en liten tur. Ramme virker bra, bremser virker bra, lys virker bra. Prøver å legge i andre gir. Nei, NEI, NEI, det går ikke. Giret vil simpelthen ikke legge seg i andre gir.

Da kjører vi litt rundt på første gir. Alt annet virker jo. Jeg får ta en prat med girkasse-guru Rolf Halvorsen litt senere.

Uansett, en fotoseanse i solen må til.

Her er rett og slett statusbilder, fotografert i solskinnet i dag, 7.mai 2016.

Første tur 008 Første tur 011 Første tur 012 Første tur 015 Første tur 017 Første tur 021 Første tur 022 Første tur 023 Første tur 004

Første tur 024 Første tur 025 Første tur 027 Første tur 030 Første tur 034

Så det ble bare en liten tur på kanskje 450 meter. Men resten ser bra ut. Ingen lekkasjer, ingen vibrering. I hvert fall ikke i hastigheter under ti kilometer i timen.

Sjekk om vinkelen til staget på girveksleren er riktig, sa Rolf Halvorsen på telefon noe senere. Det hender denne steller til litt problemer, dersom den er utenfor komfortsonen sin.

Så det får jeg sjekke ut senere. Tross alt, en veldig flott dag.