Høst-treffet 2014 Moto Guzzi, Vindfjelltunet

Moto Guzzi-folket har avviklet sitt årlige høsttreff på vanlig måte. Med ganske få oppmøtte, litt over femti i tallet, og med en stadig stigende snittalder på deltagerne. Og på vanlig måte, hyggelig, noen vil beint frem si koselig.

Noe gråskjegget og gråhåret, men med samme lidenskap for det italienske motorsykkelmerket som før, samlet deltagerne seg på Vindfjelltunet Gjestegaard 28. august 2014 til det årlige Italienske høsttreffet. Noen unntak finnes riktignok, noen staute kvinnelige deltagere ødela heldigvis førsteinntrykket. Og joda, det var visst folk under de tredve også. Men han kjørte japansk.
Utenpå virker de fleste sånn noenlunde normale, pizza på fredagskvelden forandret ikke noe særlig på det inntrykket. Etter en god natts søvn og kanskje en enda bedre frokost som betjeningen på gjestegården trakterte gjestene sine med, var alt klart for en strålende og begivenhetsrik dag. Da begynte det å regne. Mer og mer, en hel del regn etter hvert.

Enkel overnatting.
Enkel overnatting. Ungdommen nå til dags.

 

På tur
«Nå drar vi på tur dere, kom igjen alle sammen nå», foreslo ett lyst hode. Og jommen begynte ikke folket å finne frem regnutstyr, støvler og gamasjer med et stort smil. En gryende forståelse for at noe spesielt var i gjære. En tur på Moto Guzzi må man delta på, nesten for enhver pris.
Er det noe i det noen mumler av og til, at Guzzi-folk er vel, æh..litt smårare?

På tur.
På tur.

 

Moto Guzzi er sært
«Moto Guzzi er sært. Noe av det særeste jeg vet om, lite merke og sært», erklærte Honda-kjøreren der han lå fremoverlent på sitt nyanskaffede vidunder med nesten 200 hestekrefter. Og kanskje han har litt rett. På en vanlig tirsdag i begynnelsen av september ligger det 904 eksemplarer av Honda til salgs på Finn, 703 av Yamaha, 712 av Suzuki, 748 av Harley-Davidson. Rett under Vespa med 32 scootere til salg og Piaggio med 25 stykker til salg, ligger Moto Guzzi med sine 21 sykler til salgs. Av disse er 5 nye fra fabrikken.
Av dette kan vi da slutte to ting, at det er bare få Moto Guzzier i Norge, eller så vil ingen selge Guzzien sin.
Begge deler er nok riktig. Noen storselger har Guzzi aldri vært og de som har fått øynene opp for Guzzi vil nødig selge noen. Kanskje heller kjøpe en til.

Regnet gjorde det det kunne best, det virkelig startet å regne. Den flotte rundturen som arrangøren onkel Nils og all hans nevøer hadde lagt opp til, forsvant inn i tåkeheimen.
Ett lite opphold ble det ved Sjøloftet pizza i Brevik, idet alle sjåførene og passasjerene oppholdt seg innendørs for en stakket halvtimes tid. Ute pøste det ned. Alle Guzziene stod der ute i regnet, helt alene, men ikke forlatt på noen måte, heldigvis.

På rekke og rad i regnet.
På rekke og rad i regnet.

Hva gjør Guzzi så spesielt da? Italiensk, javel, uten at det fremkommer de helt store assosiasjoner med kvalitet. Kardang? Ikke noe å skrive hjem om. Luftkjølte V2 motor med sylindre stikkende ut på hver side av tanken. Hm, nå snakker vi. Dreiemoment, lave turtall, kjøreglede, design. Herlig vibrerende følelse. Nå forstår folket kanskje noe. Alt dette satt sammen i en kombinasjon, pøs på med historier om sykler med sjel, om sykler som går mange hundretusen kilometer med riktig stell, så blir kanskje du en av menigheten også. Viss du ikke kjører Harley-Davidsson da. De følger sitt eget lys som kjent.
Og kan jeg love deg, blir du først bitt av Guzzi-basillen så blir du aldri mer frisk. Ikke at du vil ha noe ønske om det heller, naturligvis.

 

Elin Vandevjen, leder i norsk Moto Guzzi-klubb
Ingenting er døgnflue- aktig når det gjelder Guzzi. Guzzikjørere setter pris på forutsigbarhet og kvalitet når det gjelder sykkelen sin. Det samme krav gjelder for lederen av klubben. Ikke mindre enn 27 år har Elin Vandevjen nå sittet som leder for den norske klubben. Ingenting tyder på at gnisten til å lede har blitt borte, ingenting kan tyde på at gnisten til gamle Guzzier er blitt borte heller for å si det sånn.

Elin Vandevjen, leder i norsk Moto Guzzi Klubb.
Elin Vandevjen, leder i norsk Moto Guzzi Klubb.

«Klubben har i dag litt over 600 medlemmer», forteller Elin. Noen kommer og noen går. Det er jo slik at når noen selger en sykkel, så dukker den snart opp i medlemsregisteret igjen med en ny eier.
Medlemmene er helt vanlige folk, bare med en egen forkjærlighet for denne spesielle motorsykkelen.
Ting kan tyde på at Moto Guzzi ikke er så sært likevel, kanskje mer eksklusivt vil noen si, litt forsiktig.

Regnet har nå tatt helt overhånd. Til og med Guzzi-kjørere må av og til kaste inn deler av håndkledet. Ruta hjem, den korteste ble valgt, ved håndsopprekning, selvsagt helt uhørt og helt unormalt. På vegen fra Brevik til Larvik, ble vegen delvis oversvømt, faren for vannplaning var overhengende i bekkene som rant i vegbanen. Men Guzzi er stødige og solide sykler, regnet plaget nok sjåførene mest. På veg nordover fra Larvik mot Steinsholt fikk vi virkelig en forsmak på hva fremtiden vil bringe, ifølge meteorologene. Vått og vilt.

 

Historie
Fortiden har frembrakt noen virkelige klenodier fra fabrikken i Nord-Italia. Noen av de mest etterspurte motorsykler fra syttitallet ble da produsert. Moto Guzzi V7 Sport 1972 er i dag samlerobjekter av rang. Det samme gjelder for Le Mans I, heldig er du om du er innehaver av noen av disse syklene. Stil og eleganse er bakt inn i en av nostalgi som oser av disse syklene. Flotte eksemplarer omsettes i dag for over hundretusen koner. Bare et lite tips til investeringsobjekt, om du er lei frimerker eller vinsamlingen din.

LeMans på rekke og rad.
LeMans på rekke og rad.

 

Endelig fremme på Vindfjelltunet gjorde gården sin skam på navnet sitt og det sluttet og regne og stillheten ble overdøvende.
Helt stilt og uten regn. En liten stund. En bitteliten stund. Natta ble tilbrakt i teltet, i øse-pøse vær, med øreplugger av enkelte, for å overdøve hamringen av regn på telt. Trøste og bære.

 

Nye modeller
Guzzi har tatt konsekvensen av den litt alderdommelige tiltrekningen syklene har hatt på kjøperne. Nye modeller, av flere slag ser stadig dagen lys. Sortimentet blir utvidet kontinuerlig. En av de mer heldige kreasjoner er den nostalgiske V7 Racer. Kanskje noen av modellene er verdt å ta en nærmere titt viss du ønsker å skille deg litt ut fra mengden? Og ok, dersom du vil være bare bitte grann sær.
Også i Norge håper man at ungdommen snart er lei av dataspill og chatting på nett og kommer seg ut og opplever det virkelige livet, gjerne på en Guzzi.

En fin tur hjem med bare litt duskregn på søndagen. Joda, Guzzi er sært, vi er litt sære, det er vi vel alle. Det er vel det som gjør oss til unike mennesker, alle sammen.
På mandag skinte solen igjen.

—————————————————————-

Denne reportasjen ble opprinnelig skrevet september 2014.

————————————————————–

Flere bilder fra treffet.

Alternativ overnatting.
Alternativ overnatting.

Guzzi høstreff 2014 001 Guzzi høstreff 2014 002 Guzzi høstreff 2014 038 Guzzi høstreff 2014 059 Guzzi høstreff 2014 041 Guzzi høstreff 2014 050

Guzzi høstreff 2014 065Motu Guzzi Breva 750 Guzzi høstreff 2014 085 Guzzi høstreff 2014 070 Guzzi høstreff 2014 047 Guzzi høstreff 2014 010

Guzzi høstreff 2014 091 Guzzi høstreff 2014 093 Guzzi høstreff 2014 023 Guzzi høstreff 2014 036 Le Mans

Vårtreffet i Røldal – 2015

Moto Guzzi Jæren hadde i år den udelte gleden å arrangere årets vårtreff i Røldal. Planleggingen startet allerede i oktober året før. Arrangementskomite ble nedsatt. Erling Vølstad og Bjørn Arne Sande tok hovedansvaret for planlegging av treffet.

Årets filosofi var såre enkelt. Treffet skulle skulle koste minst mulig å delta på, samt medføre minst mulig arbeid for arrangørene. Som de fleste Guzzi-kjørere begynner noen av oss å trekke på årene. Det snakkes høyt om pensjonstid og hva man skal gjøre når man går av. Og det er ikke engang tull.

Treffplass – Røldal.

Årets treffplass ble valgt. Røldal. Spektakulært og flott sted. Lett å komme til fra både øst og vest, syd og nord. Avtale ble inngått med Skysstasjonen Røldal, sentralt i Røldal. Dato ble bestemt.

Invitasjon ble sendt ut. Premier ble samlet inn til utlodning. Premier ble også laget for påskjønnelser for treffdeltagere.

Våren kommer.  Kanskje….

Så var det bare å vente. På våren. På en sen vår. Og i mellomtiden snødde det enda mer. Røldal reklamerer med det mest snøsikre stedet i Norge. Telefoner til vertskapet: Alt i orden med hyttene. Snø…æh, det har bare en gang tidligere blitt arrangert skirenn 17. mai. Det tiner sikkert – nesten helt sikkert, kanskje.

På veg.

Treffdagen 22. mai opprant. Det samme gjorde regnet. Guzzien brummet og koste seg fra Stavanger, båttur over fjorden, Bokn, Tysvær, Ølen, Etne. Det finnes ikke dårlig vær, bare noe med klærne sies det. Godt med varmeholker forresten. Seljestad. Hva i huleste, heiteste? Snøflakene daler ned i skjul og legger seg på vindskjermen. Tettere og tettere. Mørket senker seg.Tettere og tettere snør det. For noe dritt. Jeg har telt med også. Telte jeg? Gamle mannen i snøvær? Jeg syns jeg hører det. Hvilken krise har nå du kommet i, egentlig?

Snøen begynte å legge seg i kjørebanen også. Kun i hjulsporene er det noenlunde bart. Farten ned. Åpen halvhjelm er vel ikke noe sjakktrekk heller, akkurat.

Nå kunne jeg sittet hjemme framfor  TV med en liten Jægermeister, god og varm, mens jeg klappet katta.

40 km i timen. Kaldt og vått. Snø og sludd. Sitte på en motorsykkel og ønske seg et helt annet sted. Hvorfor gjør jeg egentlig dette? Noen spørsmål forblir best ubesvart.

Fremme blant likesinnede.

Endelig blinker lysene varmt i mot. Fremme på Skysstasjonen. Ikke våt i grunnen. En skikkelig god vegarbeiderregnfrakk sørger for det. Forsvarets underbenklær, grønn, type regn gjør at resten er tørt det også.

Jeg stiger av sykkelen og blir ønsket hjertelig velkommen av tidligere ankomne deltagere. Ved siden av meg ankommer en annen deltager. Kjørt over vidda må vite.

Og under over aller undere, mannen smiler mens han parkerer sykkelen. Snø og slaps skvetter til alle kanter da han rister løs. Og han fortsetter å smile.

Jeg kaster et blikk i vinduet før jeg går inn. I ett vantro øyeblikk  får jeg i retur mitt eget speilbilde. Speilbildet smiler også. Ufattelig, ubeskrivelig. Men sant. Guzzi gjør folk glad.

Røldal er vakkert.

Dagen etter opprant med strålende solskinn. Knall blå himmel og snø på alle fjellsider. Et postkort uten like. Røldal er vakkert.

Snøen hadde ikke tinet på treffplassen. Men de fleste var trykt forvart i hytter, også jeg. Noen tøffinger hadde funnet seg gode teltplasser innimellom snøfonnene.

Noen benyttet dagen til en liten fellestur til Odda, noen bare kjørte litt rundt.

Ettermiddagen gikk med til prat og kos.

Årsmøtet og fellesmiddag.

I kveldingen ble det holdt årsmøte på vanlig måte. Alt gikk vel og Elin Vandevjen ble naturligvis valgt som leder i ett år til.

Moto Guzzi Jæren holdt utlodning med mange fine premier, det syns i hvert fall vi selv. Middagen ble servert og fortært. All ære av maten til Skysstasjonen.

Og ikke å forglemme, et lokalpatriotisk innlegg fra lederen av skysstasjonen som fortalte og viste film om røldøler i gamle dager. Engasjert type. Takk skal du ha.

I fine og rolige selskapsformer ble etterfesten holdt. En etter en forsvant på hyttene. De er jo motorsyklister. Her skal det kjøres og ikke drikkes.

Søndag og hjem igjen.

Etter et god og fin frokost reiste så alle sammen hjem igjen. I regnvær. Men ved godt mot.

Arrangørene var godt fornøyde. Et hyggelig treff uten noen særlig overraskelser av noe slag. Alltid hyggelige mennesker. Fin og koselig treffplass. Litt mye snø.

Økonomisk sånn noenlunde i balanse. Treffdeltagere sytti – åtti stykker.

Noen høydepunkter.

Gratis utlån av V7 II 750 Stone. Sol på lørdag. Premie til vedkommende som lå ute i telt. Han var tøff for oss alle. Filmsnutt på nettet etterpå der diagnosen på sykkelstillstand var skjegg i forgasseren. Morosamt når en ser eierens praktfulle skjegg.

Noen bilder fra årets treff

 

Vårtreff Røldal 002 Vårtreff Røldal 017 Vårtreff Røldal 054 Vårtreff Røldal 089

Elin Vandevjen, leder i norsk Moto Guzzi Klubb.
Elin Vandevjen, leder i norsk Moto Guzzi Klubb.

———————-

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bicilindrica nr. 3/2015, Norsk Moto Guzzi Klubb sitt medlemsblad.

———————

Flere bilder fra treffet

Vårtreff Røldal 028
Fra premiebordet. Utlodding.
Vårtreff Røldal 056
Glade gutter på treff.
Vårtreff Røldal 096
Velfortjent hvil i solveggen.
Vårtreff Røldal 114
Tøffe gutter i snøfonnene.

Vårtreff Røldal 006

Laverda
Laverda
Moto Morini 500 på besøk.
Moto Morini 500 på besøk.
Vårtreff Røldal 063
850 GT.

Gamle sykler vies en spesiell oppmerksomhet. Les mer om sykkelen her. På besøk hos Moto Guzzi 850 GT, 1973.

Vårtreff Røldal 025 Vårtreff Røldal 048 Vårtreff Røldal 015 Vårtreff Røldal 022 Vårtreff Røldal 038 Vårtreff Røldal 044 Vårtreff Røldal 079

Noen flere bilder fra planleggingsfasen

Arrangementskomiteen:

MGJ- Arr.komite vårtreff 2015 019
Fra venstre: Jørgen Utengen, Bjørn Arne Sande, Erling Vølstad, Eivind Håmsø, Hans Arne Økland
MGJæren -Røldalbesøk 006
På befaring før treffet.

MGJæren -Røldalbesøk 011

MGJæren -Røldalbesøk 030
Erling Vølstad.
En sjekk en uke før treffet. Det snødde den dagen også.
En sjekk en uke før treffet. Det snødde den dagen også.

Men uansett, Røldal er vakkert.

Vakkert på mange måter.
Vakkert på mange måter. Bilde fra nett.

Vi kommer gjerne tilbake. Men kanskje med litt mindre snø.

På tur med min blå California- Nordsjøvegen fra Egersund til Flekkefjord

I fjor kjørte jeg turen fra Stavanger til Egersund. Her er fortsettelsen av vegen fra Egersund til Flekkefjord. Rv 44, Nordsjøvegen.

Våren 2015 har vært sjelden beinkald. Våteste og kaldeste i mann minne, ja helt siden krigens dager har man ikke opplevd makan til hustrig vår. Noe videre mc-kjøring har det derfor ikke blitt. Den første turen fra Stavanger til Moss, tur retur over fjellet endte til slutt i lettere snøkaver. Det andre turen til Moto Guzzi vårtreff i Røldal ble utført i snøslaps, i hvert fall deler av den.

Stor var derfor gleden 6.juni da det ikke bare var oppholdsvær, solen tittet frem også og varmet tilogmed. «Her skal det males», proklamerte fruen i huset da hun oppdaget at trevirket faktisk var tørt. «Jeg tar kjøkkenverandaen, du tar pipa», fortsatte hun.Vi hadde foretatt innkjøp av maling og pensel tidligere så vi ventet bare på godt vær. Hun ville male først, så siden vi bare hadde en pensel, heldigvis, så kunne kanskje jeg ta en aldri så liten tur på Guzzien, nå, mens været var fint? «Ja, det var bra», mente hun, så kunne hun male uforstyrret.

Turen nedover Jæren på Nordsjøvegen gikk fint. Les her om denne turen fra i fjor.

Egersund ble passert i strålende solskinn. I grunnen litt småkoselig, hele Egersund. God stemning og mye folk som var ute og spaserte. Okka by, sier de der.

Etter Egersund forandrer vegen karakter. På Jæren er det slake fine veger, mot Egersund mer svingete og haugete. Videre mot Sokndal er det vekslende natur, noe sjø, noe løvskog og noe vegarbeid. På deler av strekningen koser jeg meg ordentlig  i hastigheter rundt 70-80 kilometer i timen.

Sokndal kjøres også forbi. Synd , men jeg har i grunnen vært der før. Det anbefales å kjøre ned til sjøen en tur, gamle og fine hus å se på.

Fra Sokndal går vegen videre forbi innkjørselen til Titania og videre til Jøssingfjorden. Hele landskapet er ubeskrivelig karring og steinaktig. Hele området er derfor ett eldorado for geologi- interesserte. Gammel og ny gruvedrift om hverandre. Dagbrudd-gruven med det fantastiske navnet Titania ligger i dette området, men selve gruven er ikke synlig fra vegen.

Hårnålsvinger og veg er delvis hogd rett ut i fjellet. Før nedstigningen til Jøssingfjorden ligger et minnesmerke fra 2. verdenskrig.

Minnesmerke.
Minnesmerke.
Altmark-hendelsen.
Altmark-hendelsen.

Jøssingfjorden og historien om Altmark kan du lese om her.

 

Whakatanagata kia kaha. Dette står det på en annen minneplate. Maori språk, tenker jeg. Den er for å minnes fire flyvere fra New Zealand som omkom i krigens siste måneder under et flyangrep på tyske skip som hadde gjemt seg i Jøssingfjorden. Flagget fra New Zealand er heist og vaier i vinden høgt over Jøssingfjorden. En kan bli rørt av mindre. Takk til New Zealand. Thank you, New Zealand.

Flyraidet i april 1940.
Flyraidet i april 1940.
New Zealand. Flagget vaier over fjorden.
New Zealand. Flagget vaier over fjorden.
Jøssingfjorden.
Jøssingfjorden.

Fantastiske veger og svinger. Hvem trenger Stelvio eller Trollstigen når vi har veger som dette?

Gammel veg klorer seg fast.
Gammel veg klorer seg fast.
Vakkert i Jøssingfjorden.
Vakkert i Jøssingfjorden.
Havet i det fjerne.
Havet i det fjerne.
Nordsjøvegen, Rv. 44
Nordsjøvegen, Rv. 44

 

Etter nedstigningen og innerst i Jøssingfjorden kommer vi til denne utrolige plassen. Helleren. Bygd under et fjellutspring på bortimot ti meter. Legg merke til, uten takheller også. Det regnet og snødde aldri på taket. Unntatt når vinden blåste til alle kanter naturligvis. Husmannsplass fra 1500-tallet, men sannsynlig bosetning siden steinalderen. Harde tider før i tida gitt.

Helleren.
Helleren.
Helleren-gammel husmannsplass.
Helleren-gammel husmannsplass.
Helleren- Husene står åpne.
Helleren- Husene står åpne.
Helleren - kontraster.
Helleren – kontraster.

Respekt og ærefrykt for folket som satsa livet ved å bo her. Dette er ur Norge. Fillern, nå ble jeg rørt igjen.

Jøssingfjorden er en ganske liten fjord. Sammenlignet med de store fjordene lenger nord er den i grunnen en liten minifjord. Den bærer preg av bergverksindustri og kraftverk.

Naturen rundt er intet mindre en fantastisk. Fantastisk laget, fantastisk karrig, bare fantastisk. En skotsk journalist beskrev engang fjordlandskapet i Norge som et Skottland på steroider. Det landskapet vi kjører igjennom må derfor nesten beskrives som et småimpotent Norge. Bratte fjellsider, bare ganske små. Hårnålsvinger som kan ta pusten fra noen og enhver, men bare noen få i slengen. Alt er liksom litt lite, ikke helt reist på en måte. Men flott, og gripende. Vegen videre går mot Åna-Sira, over brua og videre mot Flekkefjord.

Fremskrittpartiet kan skryte så mye de vil om hvor mye penger de har overøst norske veger med. Vegen fra Åna-Sira har ikke fått en krone. Garantert. Smale og kronglete veger. Sikkert en plage for folket som bor her, for oss som kjører motorsykkel er det nesten himmelrike. Asfalten er faktisk ikke så verst heller. Men se opp for tyske bobiler.

Etterhvert dukker Flekkefjord opp. Det samme gjør skyene. Først litt lett, så jagende, småtruende. Drømmen om en caffe-latte får forbli en drøm. Kursen settes mot E39 og raka veien mot Stavanger. Etter ganske nøyaktig fem timer på vegen parkeres Guzzien i garasjen. 27 mil var turen på.

En time senere begynte det å regne igjen.

Til Lysefjorden – maitur på Guzzi

To dager etter åpningen av vegen til Lysefjorden, tok jeg Guzzien en tur over Lyseheia og ned til Lysefjorden 18. mai. En uforglemmelig tur i et uforglemmelig landskap.
De av oss som har vært der vet hva jeg snakker om – dere andre har noe å glede dere til.

Liker du snøbilder og blå Guzzi er dette bloggen for deg. Eller du liker kanskje bilder av sol og snø? Fremdeles riktig blogg.

En blå Guzzi i ett praktfullt landskap med sol og snø, fjord og fjell. Kan det bli bedre? Brøytekanter opptil 18 meter er eksotisk. Og med en ganske spesiell kjøreopplevelse.

Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 023Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 027Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 030Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 035Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 041Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 043Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 062Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 069Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 070Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 071Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 072Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 073Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 076Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 052Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 058Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 077Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 081Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 085Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 090Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 092Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 094Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 096Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 106Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 109Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 112Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 114Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 116Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 117Guzzi-tur Lysebotn 18.mai 2014 118

Mange takk til Guzzien for turen og til deg som tittet innom.

På tur med min blå California -Nordsjøvegen og Gloppedalsura

En motorsykkel er til for å brukes, til å kjøres med. Siden den røde er i småbiter er det naturlig for meg å bruke den andre, den blå, til kjøring denne praktfulle og fantastiske våren.

Som kjent har det i kongeriket vært en aldeles strålende tørr og varm vår. En rett og slett sjelden foreteelse. Og selv om noen lurer på det, jeg sitter ikke hele tiden i garasjen og knukker på en skrue.
I tillegg til fellesturene med Moto Guzzi Jæren har det blitt en rekke små og litt større turer.

Jeg advarer deg, dersom du ikke er glad i bilder av blå Guzzier og landskap, vil du slite i dette innlegget her. Derimot, er du oppegående og frisk og syns at det nesten aldri kan bli for mye av bilder med blå Guzzier på, ja da lover jeg deg en eventyrlig stund her og nå. Ja, nesten som Heaven on Earth, på en måte.

Påsketur
Her er noen bilder og en rapport fra årets første tur, påsken 2014. Langs Rv 44, Nordsjøvegen, er det et flott stykke komprimert Norge. Kanskje ikke så mye fjell, men gårder, kyst, strender og småkupert landskap fra Brusand inn mot Egersund. Lokale helter prøver å få det til og ligne litt på Route 66, Norwegian style på en måte. Mye å se på, flott veg fra Nærbø til Egersund, se opp for traktorer.

Nordsjøvegen er egentlig mye lengre for den som vil kjøre hele. Den starter i Kristiansand og slutter i Haugesund, eventuelt helt motsatt.

Ved Jærstrendene, Rv 44, Norsjøvegen
Ved Jærstrendene, Rv 44-Nordsjøvegen
Dashbord og kilometerstand.
Dashbord og kilometerstand.
Rv 44 fremdeles. Flott sted.
Rv 44 fremdeles. Flott sted.

Jæren eller Jæderen, betyr kant. Mange skip har truffet denne kanten opp gjennom årene. Jæren har vært beryktet for sine skipsforlis i hundrevis av år. Det går også hardnakkede rykter om at lokale i sin tid lagde falske fyrlys som i sin tur førte til uunngåelige skipsforlis. Hm. De nådeløse piratene på Jæren. Er det derfor de smiler og snakker så bredt?
Jæren er utroligt rikt jordbruks- og kulturlandskap og har derfor også velhavende bønder. Men man skal ikke skrape så mye på overflaten før forskjellen mellom de som har og de som ikke har kommer til syne. Stedegne bønder og stasjonsunger er fremdeles begrep som ikke er glemt, og minner oss om en annen tid. Fra en tid da smilet ikke var fullt så bredt og blikket var hardere. Rart hva man tenker på når man kjører sykkel i grunnen.

Hitlers tenner

Dette minner oss også om en annen tid. «Hitlers tenner» på Brusand. En gang en del av et invasjonsforsvar, anlagt av tyskerne under den annen verdenskrig. Bygget av tvangsutskrevet arbeidskraft og krigsfanger for å stoppe stridsvogner og amfibie-kjøretøy. Dette skulle stanse en alliert invasjon i Norge. Tenk om invasjonen hadde kommet her og ikke i Normandie?

Historier går om de som drog samme steinen frem og tilbake flere ganger om dagen. Eller de som blandet mye mer sand i betongen slik at betong-tennene skulle bli veike og svake.

"Hitlers tenner", Brusand, Rv44.
«Hitlers tenner», Brusand, Rv44.
Sumpaktig landskap, Brusand.
Sumpaktig landskap, Brusand.

Fra Brusand går turen videre ned til Egersund for en velfortjent is og en kaffekopp på torget mens inntrykkene blir fordøyd.

Lykken på sykkel
Turen går så videre fra Egersund, via Tengesdalsvegen til E39, en kort tur opp til Vikeså, der det svinges til høyre og kjører Rv 503 mot Gloppedalsura og Byrkjedal. Og jeg må faktisk komme med en tilståelse her. Mens jeg kjørte på nydelige mc-veger, med natur som reiste seg etterhvert i sin prakt, med velstelte hus og hytter, veldrevne gårder og Guzzien som brummet fornøyd, svake sitringer som vibrerte gjennom kroppen, en slags symbiose mellom mann og maskin, ja, så tok jeg meg i å sitte og plystre på en velkjent melodi. Jeg tror nok at ingen hørte meg heldigvis, det brummet godt i LaFranconi Competizione-pottene, men likevel, en lykkestund på sykkel. Fantastisk følelse. De som vet hva jeg snakker om trenger ingen ytterligere beskrivelse, dere andre kan bare ha det så bra.

Bjerkreim, Rv 503
Bjerkreim, Rv 503
Gloppedalsura.
Gloppedalsura.

Gloppedalsura – en orgie i ur.
Langs trange og smale veier der den bredeste veien befinner seg inne i en tunnel nærmer vi oss Gloppedalsura. Etter at isen smeltet for cånn cirka 10 000 år siden dannet det seg visstnok en morene her. Deretter raste hele halve fjellet ut og dannet ei steinrøys av enorme dimensjoner. Nord-Europas største hevdes det, og det tro jeg nok. Stein av alle størrelser ligger hulter til bulter i terrenget. Kraftige og urgamle krefter har vært i sving her for å omskape denne dalen til det den er i dag.
Hele ura må bare oppleves. Stilig plass.

Og for krigshistorikerne, det stod også en trefning mellom nordmennene og invaderende tyskere i april-dagene 1940.

Les mer om steinrøysa og historien her.

Stein og fjell, Gloppedalsura.
Stein og fjell, Gloppedalsura.
Spesiell plass, Gloppedalsura.
Spesiell plass, Gloppedalsura.

Etter å ha latt inntrykket fra denne steinrøys sige inn litt, går turen videre noen hundre meter ned til Byrkjedalstunet, kjent utfluktsplass og passende for en kafferast når du kommer fra Stavanger. Men jeg har jo hatt kaffe i Egersund, så jeg svinger til venstre. Kjører så ned Gilja-juvet, ned til Dirdal, videre til Oltedal og Ålgård, før det går strake motorveien hjem til Stavanger og garasjen.

Dette er en fin ettermiddagstur eller formiddagstur for den saks skyld. Turen tar fort 3-4 timer avhengig av historie-interessen og kaffetørsten. Og Egersund bør man bruke litt mer tid på enn det jeg gjorde.

Flere turer kommer
Jeg håper du likte denne lille reisebeskrivelsen. Opprinnelig tenkte jeg å legge med flere turer og bilder her, men jeg har så mange bilder at jeg må dele opp litt mer. Så dersom du er spesielt svak for naturbilder med blå Moto Guzzi på, jeg lover deg, du går gode tider i møte.

Moto Guzzi California, blå
Og for orden skyld, sykkelen er en Moto Guzzi 1100 California EV 1999. Kjøpt i fjor av Olav Fundingsland Berge på Jørpeland. Guzzien er importert i 2003 fra Tyskland, tror jeg. Og ser jeg på ramma så er nok sykkelen produsert i 1997. Kilometerstand ved kjøp var 17 900 km. 75 HK og med passende toppfart.
Den venter bare på flere turer.
 

Moto Guzzi Jæren – du er aldri alene.

 

Moto Guzzi Jæren

En av fordelene ved å kjøre Guzzi er at også andre gjør det. Guzzi-folk er kjent for å være åpne og omgjengelige. Bare spør rundt omkring. Gjerne Guzzi-folk.
Så også på Jæren og omegn. En undergruppe i Norsk Moto Guzzi-klubb er uoffisielt Moto Guzzi Jæren.
Gruppa samles den siste onsdagen i hver måned, i vinterhalvåret hos Randaberg Mc-klubb lokaler på ja, nettopp Randaberg. Noen ganger er det kaffe og prat, andre ganger det oppmøtested før turer i nærmiljøet.

Hjemme hos…

I februar var vi på hjemmebesøk hos et av medlemmene, Tor M. Aanestad. En drøm av en kjellerstue og eget verksted, og motorsykler. Mange motorsykler, riktignok flest speedway-sykler fra tidligere dager, men likevel.

Samlet rundt kaffebordet. Moto Guzzi Jæren.
Samlet rundt kaffebordet. Moto Guzzi Jæren ved noen av medlemmene. Verten helt til høyre på bildet.
Mye å se på.
Mye å se på.
Speedway er tingen.
Speedway er tingen.
Et langt mc-liv henger på veggen.
Et langt mc-liv henger på veggen.

 

Speedway.
Også oppetter vggene.
Og motorer.
Og motorer.
Vi er jo ikke helt tullete da. Her bilde av noen primuser.
Vi er jo ikke helt tullete da. Det er jo ikke bare mc det dreier seg om. Her er et bilde av noen primuser.

 

Noen av syklene
Her er noen av syklene til medlemmene parkert etter en tur på Jæren. En Jær-tur innebærer blant annet litt sikksakk mellom gårdstun, forsiktig kjøring inkludert, må speide etter traktorer bak hver en sving. Norges største tetthet av traktorer, helt sikkert. Noen er faktisk ganske kule også. I hvert fall blant Norges aller største. Nok om traktorer, her er syklene en onsdag i mai.

Guzzi Jæren mai 2014 003
V 11 Scura

Guzzi Jæren mai 2014 005

California T3
850 T3 California
Guzzi Jæren mai 2014 012
V 11 Sport med sidevogn.
Heftig bygg.
Heftig bygg.
V11 Sport
V11 Sport
Sp 1000
Sp 1000
Pent restaurert.
Pent restaurert.
Cool looking Norge.
Cool looking Norge med sidevogn.

 

På tur til Åkra

En av årets turer gikk til Haugalandet. Sammen med Haugaland veteran mc ble det arrangert en to-dages tur med ymse severdigheter på plakaten.

Årsvågen, Bokn.
Haugalandet veteran mc og Moto Guzzi Jæren i skjønn forening i Arsvågen, Bokn
Heldig med vær og folk.
Heldig med vær og folk.

Med lokalkjente folk blir Bokn aldri det samme igjen. Dersom du gjør som meg, så er turen fra Arsvågen, ferje fra Mortavika, Stavanger, til Tysvær, nærmere bestemt Aksdal, en ren transportetappe som skal unnagjøres raskest mulig. Raskest mulig består normalt i å kjøre en god halvtimes tid i kø sammen med alle andre ferjetagere.

Men stopp en halv: Ta av rett etter billettluken når du kommer fra Stavanger, skarpt venstre der. Brått er du i en annen tid. Ferjestresset blir borte og du kjører på smale, svingete veger, bare avbrutt av en og annen ku eller en sau som lurer på hva som farer forbi. Så stress ned, senk turtallet og nyt denne turen ut mot havet, blant små gardsbruk og enger, lyng og steinrabber, der absolutt ingen kunne tru at nokon kunne bu. Rundt Rindafjellet, ut mot Trosnavåg og etter hvert tilbake til E39. Bare en deilig omveg på 30-40 minutter som gjør en glad.
Og når vi først er i dette gode humøret, så la oss fortsette med det. Så kjør ut på E39, fortsett til Kårstø, ta til høyre og kjør så etter hvert på høyre side av Førlandfjorden nordover. Før eller senere kommer du frem til Aksdal, adskillig mye lykkeligere og en opplevelse rikere enn standard E39 kjøring.

Guzzi-folk er snille og greie. Kakemonsteret spiser for øvrig bare kaker.
Guzzi-folk er snille og greie. Kakemonsteret spiser for øvrig bare kaker.

Første del av turen endte etter hvert på Åkra. Her ble det stopp med kaffe og litt å bite i.
Da traff jeg denne karen her. Kjell Eikeskog (78) fra Tysvær. Han kjører en aldeles praktfullt vedlikeholdt Moto Guzzi 750 Breva, 2007. Ikke mye å klage over der, derimot mye å være misunnelig på. Men Kjell har tross alt vært pensjonist i mange år, og pensjonister har jo som vi alle vet allverdens tid. Eller kanskje ikke. Uansett, det står respekt av det Kjell gjør her. Jeg vil også ha en alderdom fullt av mc, eksos, venner og turer. Akkurat som Kjell. Ifølge Elin Vandevjen, leder i Norsk Moto Guzzi klubb, er han klubbens eldste medlem. Så hurra, hurra.

xxxxxxxxx
Kjell Eikeskog, (78), Tysvær.
Moto Guzzi Breva 750 i perfekt stand.
Moto Guzzi Breva 750 i perfekt stand.

Mellom kaffekoppene kikket vi litt på hva verten her kunne fremvise. Og det var slettes ikke lite. Flotte restaurerte sykler av mange forskjellige merker.

BSA
BSA
Nimbus i god stand.
Nimbus i god stand.
Guzzi-folk heier også på Tempo. Denne var flott.
Guzzi-folk heier også på Tempo. Denne var flott.

Denne flotte engelske førkrigs-sykkelen her tok nok førsteprisen. Med en lang og kronglete lokal historie, fremstår nå denne sykkelen i førsteklasses stand. Og for en lyd, jeg sier bare for en lyd.

Nærbilde av tanken. Flott arbeid.
Nærbilde av tanken. Flott arbeid.
Rudge Sport Special. Nyrestaurert og med fantastisk lyd.
Rudge Sport Special. Nyrestaurert og med fantastisk lyd.

 

Moto Guzzi G5 1000 1980.
Moto Guzzi G5 1000 1980.

Denne sykkelen skiftet eier på denne turen. Hva dette er? Jovisst, etterfølgeren til V1000 Convert eller heller tvillingen. Guzzi produserte fra midt på 70-tallet en fantastisk flott sykkel som fikk navnet V1000 Convert. En motorsykkel med automatgear, en motorsykkel som skulle kjøre svært sakte svært lenge, f. eks ved pavens kortesje. Den fikk raskt navnet «papa police» i Italia. Produsert fra 1975 til -84.
Alt var fantastisk med denne nesten revolusjonerende motorsykkelen, også salgstallene. De var rett og slett en katastrofe. Så godt som ingen ville kjøpe. I ren desperasjon heiv Guzzi fabrikken ut den automatiske gearkassen, slik blir det i alle fall sagt, og erstattet den med en vanlig femtrinns gearkasse. I tillegg ble det montert på en turteller og vips, V 1000 G5 ble født. Produsert fra 1978 til -83.

Jeg nevnte at vi har vært på besøk hos Tor M. Aanestad tidligere i vinter. Han har mange sykler fra før og sikkert også mange gode sider, med det har vært ett mørkt og tomt kapittel i hans liv. Han har ikke hatt noen Guzzi i sin eie. Det er derfor med glede at jeg nå kan meddele at dette nå er rettet opp idet nettopp Tor kjøpte denne sykkelen.

Særpreget dashbord på G5
Særpreget dashbord på G5.

Dashbordet til G5 ble engang kåret til verdens styggeste. Men ikke vær lei deg, Tor, jeg syns at det faktisk er flott.

Akkurat denne sykkelen er importert fra England engang midt på 90-tallet. Årsmodell 1980. Så vidt jeg vet ble denne modellen aldri solgt i Norge.

Neste år vil kjøretøyet gjenoppstå uten kåpe, men med vindskjerm slik den opprinnelig var tenkt, og la oss håpe, spoilere på hver veltebøyle.

Randaberg rundt omkring

Siste tur før sommeren gikk lokalt rundt omkring på Randaberg, like utenfor Stavanger. Med kjentmann kommer man frem på kriker og kroker man ikke visste engang eksisterte. En tur på Randabergfjellet, 73 moh, gir en fantastisk utsikt som man knapt trodde var mulig på Nord-Jæren.
Tungenes fyr, kafferast på Vistnestunet, fredet gård fra 1870 årene med egen vindmølle og med avslutning i Vistehåla, gammel steinalderboplass, alt på en utflukt.

Kort oppsummert blir det derfor slik:

Guzzi er sosialt, Guzzi er lærerikt-Guzzi er gøy.

Ha en god sommer.