På langtur med sidevogn

Korte turer i nærmiljøet er nå en ting. Øving er en annen ting. Hva med det som virkelig gjelder? Langtur – dagstur. Med sidevogn. For første gang. 520 kilometer. Moto Guzzi California II og Watsonian sidevogn.

Øvingen var slutt. Ekstra bagasje var lagt i sidevogna. Egen reisekoffert var pakket. Akkurat som om jeg skulle til syden. Pussig følelse for en motorsyklist. Men ikke noe sydentur i dag, men en dagstur på over femti mil.

På tur med koffert.
Ekstra ballast. To betongkantsteiner. ca 40 kg

En solfylt, grytidlig lørdags morgen

Tidlig en morgen i fellesferien la jeg avgårde. Solen skinte og det var lite trafikk denne lørdagsmorgenen. I fin fart og med godt flyt ble Ålgård lagt bak meg. Videre mot Krossmoen, alt er såre vel. Flotte Gyadalen med sin spesielle bruløsning over elva fra gamle dager, Terland klopp. 

Videre forbi den nye tunnelen , som undertegnede i all beskjedenhet var med og kalkulere. Utført av et arbeidsfelleskap mellom Kruse Smith AS og Risa AS, og som gir en trygg og god passering i dette rasutsatte området. Videre mot Sirdal og Tonstad.

Flott veg, fin sol, fin tur. Kaffepause på Tonstad Bakeri, faktisk før de åpnet. Nydelig bakverk ble servert. Så langt, så flott.

Kaffe og boller på Tonstad en tidlig lørdag morgen.

Åtte timer senere

Jeg sitter litt på siden av sykkelen. Baken verker etter så lang tid i salen. Må stadig skifte sittestilling. Først litt på høyre siden, så litt på venstre siden. Etter en stund gjør det vondt i rumpemusklene. Det begynner å verke og hele prossesen gjentar seg.

Hjelmen verker på det venstre øret og over panna. Normalt kjører jeg med halvhjelm, men på denne turen måtte jeg benytte en helhjelm. Litt lite bruk gjør at den presser der den ikke skal. I hvertfall etter ti timers kjøring.

Biltemautstyr

Kjøreutstyret er lånt for anledningen. Takk til Ole-Johan Lauvås for det. Men det er helt klart at Biltemautstyret ikke er i førstedivisjon. Innsiden er klam, det puster ikke, men hey, jeg fikk jo låne det gratis. Men på kortere turer vil jeg likevel tro at utstyret er mer en godt nok.

Idyll undervegs.

Nakken er heller ikke god. Armene må jobbe. Hver sving krever sitt av fysisk utførelse; Selve teknikken sitter nå. Men sykkelen må dras igjennom hver sving. Brems inn i noen svinger, gi gass inn i andre. Det virker.

Flotte veger

Flotte veger er unnagjort. Indre Sørland kan by på virkelig noen perler av motorsykkelveger. Nesten fri fra bobilplagen og ikke infisert av tvilsomme østeuropeiske trailere.

Jeg føler meg trygg på sykkelen. Ingen angst, ingen overrraskelser. Men det går seint, veldig seint. Slitasjen inntreffer i hele kroppen og i hodet. Det begynner å føles tungt.

Flott syns jeg.

 

Fremme etter 12 timer.

Etter tolv timer er jeg fremme. Rimelig utslitt. Hode, øret, nakker, armer og den stakkars baken. Alt verker. Men sykkelen er like fin og blid. Ingen feilslag, ingen nykker av noe slag. Alt virker som det skal, bortsett fra kroppen min som nevnt.

Normalt tar denne turen fra Stavanger meg ca åtte timer. Tonstad, Evje, småveger mot Åmli, ut på E18 etterhvert og så rake vegen mot Horten og ferje over. Vanligvis en helt allright tur.

Tekniske løsninger i fremtiden?

Å kjøre sidevogn av denne typen så langt er vel noe som jeg må tenke grundig over neste gang. Gutta boys og jentene girls som sverger til sidevogn har vel alle sidevognsgaffler og spesielle dekk for å optimalisere kjøreopplevelsen og sikkert mange andre ting også som foreløpig er skjult for meg.

Først mye senere fikk jeg også forklart fysikkens lover ang. gaffelvinkler og avstander målt på framhjulet.

-Dette vil aldri bli bra, sa ekspertisen. Men du kan jo forandre etterhvert.

Vi får se. Kanskje kortere turer kan gi en annen glede ved denne type motorsykkel-kjøring?

Endelig fremme

For hva  skjer når barnebarn og oldemor får besøk? Flere spørsmål må besvares, ser det ut til.

 

Første kjøretur med sidevogn

Kjøpet er gjennomført. Detaljer rundt overtagelsen er diskutert og avklart. Alt er klart. Nå gjenstår bare hjemturen. Lite visste jeg om hva som ventet meg.

-Dette går fint, sier selgeren. Han har mange tiårs erfaring med sidevognskjøring. Dette er lett.

Kjell Fagerland

-Men kanskje du kan ta en liten tur nedover sidevegen før du drar avgårde, undrer selgeren. Sånn for sikkerhets skyld. Kjell Fagerland er snill og omtenksom.

Med lånt utstyr, takk til Ole-Johan Lauvås, og med årets varmeste i dag innen rekkevidde starter jeg opp. Motoren starter og går fint, alle lys virker, bremser er gode, sidevogna sitter på, alt ligger godt til rette for en fin tur.

Staselig. Moto Guzzi California II, 1986

Turen nedover sidevegen i 30 kilometers fart forløper fint. Dette er jo piece of cake. Nema problema, alt vel. Karmøy i 25 graders varme og strålende sol er en flott opplevelse. Jeg vinker kjekt farvel. En tur på en par timer inklusive ferje ligger foran meg. 90 kilometer er ikke så mye, er det vel? Optimistisk legger jeg avgårde.

Innkjøringen til hovedvegen går fint. Jeg gir gass og … Hjelp, HJELP sykkelen går ikke dit jeg vil. Inn med bremsen, og med et hjerte som hoppet over et slag. Hva fa.. er det som skjer? Kan jeg ikke dette?

Forsiktig gir jeg gass en gang til. Jeg greier såvidt å holde sykkelen innenfor min egen banehalvdel. Farten er nesten førti kilometer i timen. Hva skal jeg gjøre? Forsiktig kjører jeg videre. Krefter som jeg ikke har opplevd før virker på sykkelen. Skal jeg legge meg litt i svingen? Kanskje på motsatt side. Og hvor er sidevognshjulet egentlig?

Svetten siler, farten er lav, køen bak øker. Hæ, kø? Inn til siden som en annen bobil men med vett, bussholdeplasser er egentlig lykke når man trenger de. Sidevognshjulet spretter opp. Kantsteinen er nærmere enn jeg tror. Hmf..

Jeg parkerer i busslomma og lar køen bak passere. Begynner å få bange anelser. Dette var ikke så lett som jeg trodde. Førti år på solosykkel, totalt verdiløst. Dette er en skremmende opplevelse.

Forsiktig videre. Forbi rundkjøringer og inn på bensinstasjon. Full tank, pust ut. Bare 86 kilometer igjen.

Ut på veien. Samme fart, en annen kø. Plutselig kommer selgeren kjørende på sin MZ fra sekstitallet.  Han ligger en stund bak, men blir nok fort lei og kjører forbi. Han vinker oppmuntrende med armen, få opp farten, gi gass, før han forsvinner. Men jeg kjører inn på neste bussholdeplass og slipper køen forbi. Pust, pes. Ikke moro, ikke det fnugg. Hva har jeg gjort? Kan jeg egentlig angre på et kjøp fordi jeg ikke aner hva jeg driver med?

Farten i tunnelen nærmer seg faretruende seksti kilometer i nedoverbakken. Traileren bak ligger oppå vogna, sånn føles det i hvertfall. Grøss. Brems, hold hodet kaldt i varmen og fortsett.

Sakte beveger jeg meg sørover mot ferja og Stavanger. Jeg leder køen nesten hele tiden. Utålmodige bilister får en utilsiktet saktefartbakmeg-opplevelse.  Jeg prøver å oppføre meg slik jeg ønsker at bobilturister skal oppføre seg og kjører inn på hver eneste bussholdeplass.  Over broene går det sakte. Løfter hjulet seg i høgresvinger? Kanskje, kjør sakte, best å være sikker.

Tøft, sier nittenåringen i billettbua med åpenlys beundring. Sommervikar og det hele. Motorsykkel med sidevogn virker slik på mennesker ser det ut som. Jeg nikker avmålt og på en cool måte tror jeg.

Kjører inn på ferja og slår av motoren. Jeg er gjennomvåt av svette. Det er ikke bare fordi det er varmt ute, men fordi jeg har sittet anspent på sykkelen hele tiden. Armer og nakken merker kjøret eller heller mangelen på kjøring. T-skjorten kan vris dersom jeg tar den av. Men så husker jeg på alle damene og lar det være.

Pausen på ferja gjør meg godt. Anspent i nakken, sjelden sliten etter en mc-tur. Svetten renner av panna. Hva er det jeg gjør feil? Jeg føler at kontrollen over sykkelen og sidevogna er liten. Hvordan skal jeg sitte? Når? Hvilke krefter virker på sykkelen? Og hvorfor skjønner jeg det ikke?

Resten av turen går fint. Eller, etter forholdene fint. Alle biler og busser lar jeg passere ut fra ferjekaien og legger meg bakerst i min egen fart.

Hm- Det går nå litt bedre syns jeg og putrer avgårde. Maks fart er 60 kilometer, men med kontroll. Hva som skjer i større hastigheter aner jeg og er ikke interessert i å prøve heller.

Endelig parkerer jeg hjemme. Sliten, svett og med hodepine. Men kanskje det aller verste. En tvil. En nagende tvil. Har jeg gjort en feil? En stor feil til og med. Hvordan skal dette gå?

Vil jeg gi opp? Er sidevogn noe for andre? Hva vil skje?

 

 

 

Nyinnkjøpt Moto Guzzi California II med Watsonian sidevogn.

Blir garasjen for liten? Allerede nå. Spørsmålet jager gjennom hjernen. Vil garasjen virkelig bli for liten? Vil alle planer være delvis forgjeves. Hva har skjedd?

La oss ta et lite tilbakeblikk. En ny garasje ble planlagt og bygget på Rygge. Tanken var å bygge et verksted der sykler kunne bli restaurert og pusset på. Når jeg sier sykler så mener jeg naturligvis Moto Guzzi. Sykler langs California – linjen til Moto Guzzi. Fra tidlige modeller til dagens. Selvsagt er det også rom for avvik fra denne regelen, fortrinnsvis italienske avvik.

Garasje ble bygget med dette formål. Sykler langs den ene veggen, rom for mc-rampe og kroker i taket langs den andre.

Så statusen er da slik: Garasje i henhold til beskrivelse. Enda ikke helt ferdig.

Disse syklene har nå fått nytt hjem.

Moto Guzzi 850 GT 1973.

Nesten ferdig restaurert. Min store kjærlighet.

Moto Guzzi Calfornia II 1986 1000, Convert.

Yes, automatgiret California. Finnes nesten ikke maken i Europa. Denne skal restaureres når alt er klart. Kommer til å bli helt topp.

Staselig sykkel synes jeg.

Moto Guzzi California EV 1100 1998.

Bruksykkelen og klar til tur overalt.

Så langt så vel.

På Finn, på Finn

Moto Guzzi California II med Watsonian sidevogn til salgs stod det i annonsen, etterfulgt av noen bilder av en nydelig Guzzi. Burgunder farge, sier samboeren min, hva hun enn måte mene med det. Kanskje litt mer mørkerødlig syns nå jeg. Sidevognen er svart og blank. En staselig sykkel, kort og godt. Kanskje gått litt langt. Eller kanskje ikke.

Det gjelder å handle raskt

Trenger jeg virkelig en California II til? Passer det inn i mine planer? Forsåvidt fint, muligens, kanskje. Barnebarn og sidevogn. Kanskje de vil være med på tur? Tøft. Vil hunden Bob også være med på tur i en sidevogn? Og hva vet jeg egentlig om sidevogner? Ikke har jeg kjørt en meter noen gang med sidevogn, selv om jeg har sittet oppi engang. Den stod riktignok stille, men dog.

Lenge før jeg var klar over det, hadde jeg akseptert tanken på at en Cali II med sidevogn, det var tingen for meg.

Raskt og kortfattet sendte jeg sendte jeg en melding på Finn og etterspurte ytterligere detaljer om sykkelen. Tre minutter etterpå ringte Kjell Fagerland. Nesten en time snakket vi om motorsykler generelt og Guzzi spesielt. Og om biler og om restaurering.

Det viste seg at vi faktisk hadde truffet hverandre tidligere, under en tur i regi av Moto Guzzi Jæren. Jeg laget dengang et blogginnlegg fra turen og la ut en del bilder fra sykler han hadde restaurert. Blant annet en fantastisk Rudge Sports Special.

Rudge Sport Special. Nyrestaurert og med fantastisk lyd.

Guzzien i gode hender

Jeg var solgt etter kort tid. Guzzien har blitt godt ivaretatt i hans eie. Ting er blitt sjekket og vurdert og nødvendige tiltak iverksatt. Slitedeler som bremser og hjullager er byttet ut. Betryggende. Rapport vil følge senere om detaljer rundt sykkelen.

Han fortalte også historien hvordan han nå på finurlig vis har to Guzzier av samme slag, en hvit og en burgunder/mørkerødlig, og med sidevogn på begge to. Han har rett og slett ikke mer plass og vil selge den ene. Den hvite er nærmest hans hjerte så da må den burgunderfargede/mørkerødlige selges.

Kort betenkningstid

Tenker jeg tar den, sa jeg etter en liten stund. Kanskje jeg er en slag drømmekunde for jeg glemte helt å prute på noen måte? OK, sa Kjell, så sier vi det.

Etter denne avtalen, og en enighet om innbetaling av håndpenger var kjøpet gjennomført. Ikke har jeg prøvekjørt sykkelen, heller ikke sett den. Men jeg gleder meg allerede. Veldig.

Transport til garasjen

Nå gjelder det å planlegge henting og kjøring til Rygge. Og å planlegge plassering i garasjen. For enda er det plass. Heldigvis. Kanskje kommer det flere en dag?

Bilder av Guzzi med sidevogn er tatt av Kjell Fagerland.

 

Hmm. Hvordan er det nå egentlig å kjøre med sidevogn, mon tro?