Sesongen som forsvant

Fantastisk. Ikke opplevd maken. Utrolig å oppleve dette i Norge. Over 30 grader jo. Kjempetur. Bla, bla..

Ovasjonene kommer tett og er samstemte for motorsykkelsesongen 2018. Ingen har opplevd maken til tørr og varm sommer. De største problemene ser ut til å være at det er en overhengende fare for at det går tomt for is i kiosken.

Turer i inn og utland blir begeistret delt i sosiale media. Det er i grunnen ikke måte på. Og fint er jo det, for de fleste. For de aller, aller fleste, men ikke for alle, ikke for meg.

Året begynte som det forrige sluttet. Sykemeldt og med oppmøteplikt på sykehuset. Med fem sykehusinnleggelser i løpet av høsten 2017 var det i grunnen ingen sensasjon at året ble avsluttet med en hjerteopereasjon på Haukeland sykehus med påfølgende opptrening og rekrasjon. Ny hjerteklaff av titan ble satt inn, mitralklaff, navngitt av Leonardo da Vinci, hvem ellers, som syns at hjerteklaffen lignet litt på de lett latterlige hattene som paven bærer. Dette hevdet i hvertfall operasjonslegen så da velger jeg å tro på han.

Ikke bare det. Dette er faktisk den andre gangen jeg har fått utført en åpen hjerteoperasjon. Første gang var i april 2012 da det ble utført en bypassoperasjon. Forøvrig en vellykket operasjon. Ja, når vi ser bort fra indre blødning som gjorde at man måtte hasteopere en gang til. Det gikk jo bra til slutt, når jeg ser bort fra en delvis lammet venstre brystmuskel og nedsatt  muskelstyrke i venstre hand. Når jeg nå teller opp blir det altså tre åpne hjerteoperasjoner. Tenker jeg sier at det holder.

Vinter og vår gikk så noenlunde i henhold til forventet fremgang. Det er viktig å holde seg i fysisk aktivitet, for min del med turgåing sammen med lånehunden Bob. Min datters egen høyt elskede Boston terrier. Passe stor til mitt bruk.20180505_112243

23843659_10156035069292975_8315624390158106670_n
Bob, Boston terrier

I april anså jeg meg så bra at jeg i samråd med fastlegen, valgte å begynne på jobb  igjen. Riktignok bare i 20 prosent stilling, men likevel. Firmaet mitt, Risa, la alt til rette for meg slik at jeg skulle få en grei inngang til arbeidet igjen. Alt så bra ut. I fjorten dager.

Tilbakegangen kom fort og brutalt. Kroppen sa bare stopp. Mix av mange medikamenter medførte så store bivirkninger at videre arbeidsdeltagelse ble umulig. Tungpusthet, hjerterytmeforstyrrelse, hoste, oppkast, søvnproblemer, you name it, I got it. Hele forsommeren gikk slik. Stadige legebesøk førte at noen av plagene ble kompensert med nye medisiner. En sirkel som det ikke er så lett å komme ut av. Nye undersøkelser ble gjort på Stavanger universitetssykehus, SUS, justering av medikamenter, fjerning av noen ble resultatet. Gradvis ut over sommeren og høsten ble jeg noe bedre, to skritt frem og ett tilbake. Men tross alt stadig fremover, litt om gangen.

Hva har dette med Guzzi å gjøre, tenker du nå etter å ha lest denne sykejournalen. Vel noe eller mye alt ettersom en ser det.

I vinter og vår ble litt av håpet om en bedre fremtid holdt oppe ved å pusle litt med syklene mine. Lade batterier, pusse, vaske og ordne litt i det små. Håpet var selvsagt att alt måtte være i orden til sesongen startet. Håpet er som vi vet det siste som dør.

En litt lang tur fikk jeg til på vårparten. Og noen småturer i løpet av sommeren på gode dager. Ellers ingenting. Ingenting. Jeg mistet lysten til å kjøre, jeg mistet lysten til å gjøre noen ting som helst. Det kostet for mye krefter. Noen puslerier var alt som ble gjort.

Slik gikk hele sommeren.

 

Men utpå høsten føltes kroppen bedre. Lysten og interessen kommer sakte sigende tilbake. Jeg har jo sett det, gode dager gjør at jeg vil ut å kjøre. Ut på vegen, ut å oppleve noe.IMGP6983

Siste uken har jeg vært ute og kjørt to gode turer. Nærmere 400 km på fine Østfoldveger. Motorsykkelkjøring er et barometer på helsetilstanden min. Og motorsykkelkjøring gjør  som alle motorsyklister vet, et under på den mentale helsen. Livet blir med et adskillig lysere.

Det skal ikke stikkes under en stol at en slik langvarig sykehistorie tærer kraftig på den mentale helsen også. Da er det Guzzi kommer inn og hjelper til på helbreden. Glede, mestringsfølelse, deltagelse i selve livet igjen. Bør egentlig Guzzi også kunne bli foreskrevet på blå resept? Ikke vet jeg, men tanken bør kanskje utredes videre. Meg hjelper det i alle fall i betydelig grad.

Og til neste år er jeg tilbake. Det må jeg bare.IMGP6838

 

 

 

Ny garasje – nytt hjem for Guzziene

Første tur 023Det skjer både store og små ting med syklene mine. De små ting er så små at de ikke er verd å nevne. De store, vel se her. Nytt hjem for Guzziene.( ..og etterhvert for meg også.)

For over 3 år siden bestemte jeg meg for å hente over den gamle Guzzien min til Stavanger. For svingende 3 år siden, tiden går fort. Her er den historien: Et etterlengtet gjensyn.

Planen var å foreta en full restaurering av sykkelen. Jeg hadde tid til å gjøre det da og ikke minst et sted til å gjøre det på. Arvid lånte ut garasjen sin og kunne bistå ved vanskelige tekniske spørsmål. Alt lå til rette for et fint og godt prosjekt.

3 år senere ser jeg nå hvilken fantastisk reise dette har vært. Uten det aller minste kjennskap til restaurering og, når sant skal sies, relativt begrensede mekaniske kunnskaper, har jeg fått frem et resultat på Guzzien som jeg er stolt av. Svært stolt. Fremdeles ikke helt i mål, men kun mindre justeringer gjenstår.

Moto Guzzi 850 GT 1973
Moto Guzzi 850 GT 1973 fotografert ved Lysefjorden .
imgp5856
Noen vakrere?

MingamleGuzziogjeg- blogg

Jeg ville også dokumentere restaureringen med bilder og tekst. Resultatet er denne bloggen som egentlig ikke var helt hensikten. Men bloggen har gitt meg mye glede underveis, både med skrivingen og med fotograferingen. 92 innlegg er det blitt hittil. Dokumentasjonarbeidet ble etterhvert utvidet med reportasjer og med beskrivelser av liknende sykler. Noen turreportasjer er det også blitt samt noe stoff fra Moto Guzzi Jæren.

Overraskende nok fikk jeg mange lesere som satte pris på (forhåpenligvis) det jeg dreiv på med. I utgangspunktet et veldig smalt tema, Guzzier fra tidlig syttitall. Etterhvert har jeg fått besøkende fra nesten hele verden på bloggen min, over 50 nasjoner er representert nå. Jeg er beæret.

Flere Guzzier er bra

Den gamle 850 GT fikk etterhvert selskap av California EV og en gammel California II med converter. En sykkel som jeg falt pladask for og har planer om å sette tilbake i god stand. Her er noen tanker rundt viktige ( ihvertfall i motorsykkel-verdenen) spørsmål rundt Hvor mange? sykler bør en egentlig ha.

Moto Guzzi California II, 1986
Moto Guzzi California II, 1986

Alt har en ende

Men en dag ville Arvid ha tilbake garasjen. Nesten uhørt siden jeg bare var 2 år på overtid i forhold til opprinnelig plan. Men en kombinasjon av brann, salg av hus og nyoppussing gjorde at han behøvde plassen selv. Takk for fantastisk støtte og hjelp undervegs.

Egen garasje

Da var det selvsagt bare en ting å gjøre. Jeg måtte bygge min egen garasje. En med godt lys, godt isolert og med varme i gulv. Og utstyrt med godt verktøy og mange hjelpeapparater.20161203_123653

Det har jeg gjort nå. Eller i hvertfall, delvis. Garasjen er såpass ferdig at sykler kan lagres der i påvente av vår og i påvente av restaurering. Men garasjen er ikke i Stavanger, men på Rygge.

Så på noen helger fikk syklene mine et nytt hjem. Og det må vel sies å være en stor ting.imgp5958 imgp5959 imgp5967

Første sykkel på plass. Uken etterpå fikk jeg plass til to sykler på en og samme tur.

imgp5973 imgp5969

imgp5978imgp5976

imgp5980 imgp5984 imgp5987 imgp5988

Noen tusen kilometer tilsammen, men alt gikk uten uhell av noe slag. Med god hjelp av Per nabo til pålessingen.

Ubesvarte spørsmål

Min egen datter tok opp spørsmålet på en biltur en dag: Hvor mange sykler skal du egentlig ha? I samme åndedrett gav hun også et svar. Det er syv dager i uken. Hun mente jeg burde ha en sykkel for hver dag.

Så kanskje det er svaret. 7 sykler. Tidlig sytti-tall/åttitall. California style.

Noen som har noen som de vil gi et godt hjem? Sammen med de som allerede har fått det?

 

Test- og prøveturer – del 1

Testturer kan være så forskjellig. Fra små turer i nabolaget til lengre utflukter på noen av Norges flotteste mc-veger. Testturer av ymse lengder.

La oss rekapitulere litt.

Første tur

Første tur gikk strengt tatt bare litt opp i vegen. Girsjalteren var ikke satt riktig på. Dette medførte at jeg bare kunne legge sykkelen i 1. gear og i fri. Turen ble derfor veldig kort.

Noen fine bilder ble det likevel. Ett av de havnet på framsiden av Bicilindrica 2/2016.Moto Guzzi 850 GT

Etter en trøstende samtale med Rolf Halvorsen, jeg visste jo ikke at det bare gjaldt girsjalteren, kanskje girkassa …. uff, justerte Arvid og jeg i fellesskap inn girsjalteren på nytt. Det viste seg at den bare stod feil i et spor, men summen av denne og de andre unøyaktighetene, gjorde at sjalteren ikke kunne bevege seg nok og naturligvis heller ikke skifte gir.

Andre tur

Etter girsjalterproblemet var løst og bensinlekkasjene fra tanken var tettet ( trodde jeg) var turen kommet for en litt lengre prøvetur. Så optimistisk var jeg at både kjøreutstyr og hjelm var på. Men litt smart var jeg nok likevel, jeg hadde avtalt telefonvakt med Arvid slik at han kunne rykke ut som en annen NAF- veihjelper dersom behovet skulle oppstå. Og i bakgrunnen stod også en tilhenger klar. Men ikke la oss tenke på dette nå. Først fylle på bensin nok til en tur, så ligger landeveien klar.

Turen til bensinstasjonen er rundt firehundre meter. Solen skinte, motoren hørtes god og fin ut.

Ti liter bensin er passende sånn i første omgang. Tanken tar tross alt 22, 5 liter for de som er opptatt av sånt.

Men så. Alt var dødt. Ikke lyste på dashbordet da jeg vred om tenningsnøkkelen, ikke lys, ikke noe innslag på starteren, bare helt dødt. Jeg prøvde en gang til. Dødt, dødt, dødt. Hva faen? Hæ. Jeg rullet vekk fra pumpene med fysisk makt og ikke med vellyd fra motoren.

Shell på Madla
Shell på Madla. Venter på Arvid

Var det noen løse ledninger? Løse batterisko? Ingenting så direkte feil ut.

Arvid kom med verkstedvogna si ti minutter senere. Veien var jo tross alt ikke så lang. Utstyrt med verktøy og måleutstyr og nesten alt som trengs.

Hm. Vi får sjekke tenningslåsen. Batteri, starter, alt var målt. For å sjekke tenningslåsen, vel da må dashbordet av. Men aller først vindskjermen. Alt ble demontert og lagt inn i verkstedvogna. Også sidedeksler og andre små deler. Kan absolutt anbefale å ha søskenbarn med egen verkstedvogn en gang i blant.

Arvid målte og sjekket. Men hva vi enn prøvde på, det var dødt, dødt dødt. Arvid mente at en grundigere undersøkelse nok måtte til. I garasjen. Så han pakket sammen og reiste hjem for å hente tilhengeren.

Så stod jeg der da. Relativt kald og rolig, men varm likevel for solen skinte så fint. Jeg er tross alt ganske realistisk. Dette var jo tross alt en testtur. Shit happens all the time.

Mens jeg stod og tenkte meg litt om og småfiklet med noe bak batteriet, skjedde det noe. Under igjen. Alle lys ble tent på dashbordet og lyste ertende til meg. Hva nå? Jeg prøvde starteren. Kabong, vri,humre, toff, toff,toff, fiskeskøyta startet og gikk flott. Umiddelbart gikk tankene til reketrålere fra sekstitallet og fordums, halvt glemte minner.

Men realiteten var her og nå. På med hjelmen og så hjem med sykkelen. Hjem til garasjen, der Arvid var i full gang med å sette på hengeren. Lett måpende og uforstående at jeg kom kjørende hjem igjen.

Hemmeligheten var rett og slett dårlig kontakt mellom minusledning fra batteriet og til jord. God lakkering kan man også kalle det. Jeg hadde brukt kobberpasta ved montering av jordingen, men dette må ha ristet på en slik måte at det ble dårlig kontakt. Fikset på fem minutter. Alt vel.

Tredje tur

Lys og tenning virker godt. Motor starter og går lett. Lett kjøreutstyr på. Så en liten tur opp på haugen, bedre kjent som Ullandhaug, ned via Universitetet som de ynder å kalle brakkene langs vegen, ned forbi «Sverd i fjell» og Madlaleiren og så tilbake til garasjen.

En fin liten tur på fem – seks kilometer. Noe å rapportere. Nei, stort sett ingenting. Vent litt, olje. Vi har oljelekkasje. Fra oljebryteren ser det ut som. Faktisk ser det ut som oljen kommer gjennom selve oljebryteren.Oljetrykksmåler og lakk 003

En telefon til Rolf Halvorsen igjen. Kanskje det var en gammel oljetrykksbryter? Han skulle sende en ny umiddelbart.

To dager senere var bryteren ankommet. Riktignok med flatstift, men det fikser vi lett.

Alt vel bortsett fra en ting. Fastnøkkelåpning i kjeften på den gamle bryteren er 21 mm. Den nye krever 22 mm. Og hva skjer da? Det blir ikke plass til å montere den nye bryteren. Fysisk umulig.

Ny telefon til Rolf. Hva om jeg prøvde å få tak i en bryter lokalt? En rekke forretninger ble frekventert, ingen hadde, alle kunne bestille.

Ny telefon til Rolf. Slapp av, han kunne sende et par stykker med en gang. Tenk å ha venner som kan sende opptil flere oljetrykksbrytere til gamle Guzzier fra syttitallet, sånn helt uten videre.

Ny bryter ankom med posten. Denne gang helt identisk med originalen. Lett å montere. Livet så lyst ut.

Så reiste jeg bort en tur. Da begynte det å lekke i nattens mulm og mørke. Bensin, nådeløs, etsende bensin. Som i fred og ro stod og gjorde sin illgjerning. Lakkskade. Boblende lakkskade.Oljetrykksmåler og lakk 005

 

To be continued……

Tank og sidedeksler til lakkering

Sykkelen min har siden lakkering i 1982 eller deromkring alltid vært olivenrød. Armaranth rød er navnet på den opprinnelige fargen. Men det hjelper ikke det spor, olivenrød skal den fortsette å være.

Tank, venstre side.
Tank, venstre side.
Lakken er fremdeles fin.
Lakken er fremdeles fin.
Bakre sidedeksel.
Bakre sidedeksel.

Olivenrød er navnet

Tanken er å få lakkert alt nærmest mulig olivenrød farge. Tank og sidedeksler har hatt det lenge, batterideksler kun noe som med stor velvilje kan sies å ligne kanskje litt. Alt skal nå lakkeres i lik farge og til samme tid.

Tank og sidedeksler ble lakkert i samme operasjon i 1982. Ved en inkurie som det heter, ble ikke batteridekslene levert samtidig. Før jeg fikk rettet opp denne feilen, du vet vi regner år når det gjelder Guzzi, brant hele lakkeringsverkstedet ned. Uansett hvor mye jeg tryglet og ba, fargekoden var og ble borte.

En lakkerer prøvde ved en senere anledning å etterligne fargen, uten særlig hell. Batteridekslene fikk en mye mørkere sjattering og var ikke i nærheten av den gode, fine dyprøde fargen. Og slik har det vært siden.

Bensinkraner og filter.
Bensinkraner og filter.

Demontering

Bensinkraner på begge sider er bare å skru ut. Legg merke til bensinfilteret eller skal vi heller si bensinsilen. Laget av plast og skal bare skrues inn i bensinkranen. Silen på den ene siden har løsnet og befinner seg derfor inni tanken. Hvordan jeg skal få den ut derifra er en gåte. Risting, rysting, holde opp ned, banne og sverte, støvsuge, alt motstod silen. Den ville rett og slett ikke ut. Motstredende måtte jeg bare innrømme at jeg ikke får den ut. Vi får sette lit til at lakkereren har noen gode forslag.

Tanklokket er bare presset på og sitter uten noen fester. Det skal pusses og poleres ved en senere anledning.

Høyre side
Høyre side

Lakken har holdt seg godt i alle disse årene. Hadde det ikke vært for at verkstedet har brent ned for lengst, skulle jeg anbefalt det på det varmeste.( ..uffda). Heia Torpo.

Ingen rust er å spore innvendig. Noen behandling innvendig av tanken anses derfor ikke nødvendig.

Dekaler

Dekaler er en historie for seg. Jeg hadde opprinnelig to fine Moto Guzzi dekaler til tanken. Men da de skulle settes på var en forsvunnet på en mystisk måte.  I årevis har jeg lett. Jeg er sikker på at den ligger på loftet hos ho mor fremdeles, men akkurat hvor er usikkert. Så derfor har jeg kjørt rundt med kun ett Moto Guzzi- merke, på venstre side av tanken. Klistret utenpå klarlakk og alt. Høyre siden har vært Moto Guzzi-løs.

Jeg har planer nå om å reversere denne feilen. Komplett dekalsett er derfor bestilt. Mer om det ved en senere anledning.

Klar til til lakkering
Klar til til lakkering.

Risa verksted får også denne lakkeringsjobben. I tillegg så får Risa jobben med å lakkere dashbord og instrumenter.

 

Småting

Blogglisten hits
Motor og ramme er viktige bestanddeler når man skal restaurere en motorsykkel. Men ikke alt er høydepunkter og fest. Mange små og litt større deler krever oppmerksomhet og ikke minst, arbeidsinnsats.

Som i hverdagslivet flest er det de mange små og trivielle tingene som det er mest av. Opp grytidlig hver morgen, spise frokost, kjøre på jobb, jobbe hele dagen, kjøre hjem igjen. Hva skal vi finne på til middag tro? Spise middag, slappe litt av, gjøre noen ting, legge seg, sove, stå opp igjen. Gjenta alt så mange ganger du orker.

Sånn er det også med småtingene med Guzzien som det skal gjøres noe med. Finn frem en del, vurder. Pusse opp, kjøpe ny? Pusse opp, vel puss opp. Gjenta prosessen ganske mange ganger.

La oss se litt nærmere på noen av disse småtingene.

Her er for eksempel bakre bremsestag, festet på trommelbremsen bak.

Delen tas først ut av sin merkede plastpose der det står bakbrems. Den har tidligere blitt lagt i sitronsyre over natten og er blitt vasket med white sprite. Så i prinsippet er den nesten helt rengjort. Men ikke helt. Et nytt nattelig bad i plastbegeret, passelig oppfylt med kaldt vann og sitronsyre. En ny rengjøring i alle kriker og kroker venter den påfølgende dag.

Så frem med pusseutstyret igjen Vi husker det fra tidligere erfaringer, gjør vi ikke. Batteridrill med 100 rondell først, deretter går vi gradvis opp til 180, så 240. På dette stadiet må alle store riper og slag i godset være pusset bort og helt vekk. Alle rondeller fås kjøpt som før billig på Biltema.

Så over til hånd-pussen. 400 ark, vann og tålmodighet. Deretter 600 ark, så opp til 800. Ikke hopp over noe, ingen snarveier er tillatt. Puss og puss. Tralla, trallaa, tralala, tralalalalala…

Dette stadiet minner meg om TV- programmet jeg engang så. Fra husmorskolen i Sveits engang på tidlig 80-tall. Jenter på rad og rekke bak hvert sitt strykebrett, strøk så fint og brettet sammen lommetørklene mens de sang tralalalala, tralalalala. Ikke et øye var tørt.

Så 1200-finhet og nå begynner det å bli alvor. Metallet skummer litt her nå, gråheten blir på en måten pusset opp. Fortsett, fortsett ikke gi opp nå. Det eneste som kan gå galt er at du kan risikere å begynne nesten på nytt igjen. Oppatt og oppatt att.

2000-paden står nå for tur. Puss nøye, puss overalt, store ting skal snart skje.

Ta nå en liten kunstpause.Vent og gled deg, vent litt til. Så frem med Autosol, smør inn hele delen grundig og fint. Ta bare på akkurat passe. Drillen er klar nå med polerskiven ferdig montert. Ta på briller av noe slag. Start så å pusse av Autosolen.

Underet skjer hver gang. Først litt forsiktig pussing, så kraftigere etter hvert. Elektronene i metallet blir satt i bevegelse, glansen kommer langsomt til syne under poleringrondellen. Poler mer og mer glans kommer til syne. Arbeid på hele stykket, rytmisk og målbevist. Tro meg, det er like moro hver gang dette skjer. Til slutt står arbeidsstykket der skinnende i all sin prakt. Naken, ekte. Litt sånn som i Senterpartiet.

Så sammenligningen med hverdagslivet er ikke helt korrekt. Småting-arbeid med Guzzien gir faktisk flere høydepunkter enn det hverdagen gir. Man kommer i kontakt med det innerste seg, tenk så flott småtingen ble, bare den fikk litt puss og stell. Når tingen blir sett og arbeidet med gir den tifold tilbake i skjønnhet og tilfredstillelse. Tenk om vi behandlet mennesker på samme måten. Tenk om vi alle skinner egentlig, under overflaten? Kanskje vi er den samme, men likevel helt annerledes? Er vi bare litt grå på overflaten på grunn av alle hverdagene? Kan små Guzzi-deler få oss alle til å tenke over alt sammen på nytt?

La oss se hverandre, puss forsiktig av lag for lag. La selve mennesket skinne og forbløffe oss til slutt. Ja, se litt på deg selv også. Kanske du skal starte å pusse litt på deg selv? Finne ditt virkelige jeg og skinne. Sånn du opprinnelig er. Selv om du aldri blir statsminister slik du engang hadde tenkt deg.

Bakbrems- små-deler til ettertanke.
Bakbrems-stag. – små-deler til ettertanke.

Gaffel og småting 011

Gaffel og småting 016

 

Hvor smått skal det bli? 10mm skrue blir også fin.
Hvor smått skal det bli? 10mm skrue blir også fin.

Da fortsetter vi.

Fremre bremsestag
Fremre bremsestag

Fremre bremsestag etter en runde med batteridrill og 100 i finhet på rondellen. Mye arbeid og filosofi gjenstår.

 

——————————————————————————————————————–
Og ellers…

Framgaffelen venter på ett spesialverktøy for ytterligere demontering. Resten av rammen er klar for lakkering.