Nyinnkjøpt Moto Guzzi California II med Watsonian sidevogn.

Blir garasjen for liten? Allerede nå. Spørsmålet jager gjennom hjernen. Vil garasjen virkelig bli for liten? Vil alle planer være delvis forgjeves. Hva har skjedd?

La oss ta et lite tilbakeblikk. En ny garasje ble planlagt og bygget på Rygge. Tanken var å bygge et verksted der sykler kunne bli restaurert og pusset på. Når jeg sier sykler så mener jeg naturligvis Moto Guzzi. Sykler langs California – linjen til Moto Guzzi. Fra tidlige modeller til dagens. Selvsagt er det også rom for avvik fra denne regelen, fortrinnsvis italienske avvik.

Garasje ble bygget med dette formål. Sykler langs den ene veggen, rom for mc-rampe og kroker i taket langs den andre.

Så statusen er da slik: Garasje i henhold til beskrivelse. Enda ikke helt ferdig.

Disse syklene har nå fått nytt hjem.

Moto Guzzi 850 GT 1973.

Nesten ferdig restaurert. Min store kjærlighet.

Moto Guzzi Calfornia II 1986 1000, Convert.

Yes, automatgiret California. Finnes nesten ikke maken i Europa. Denne skal restaureres når alt er klart. Kommer til å bli helt topp.

Staselig sykkel synes jeg.

Moto Guzzi California EV 1100 1998.

Bruksykkelen og klar til tur overalt.

Så langt så vel.

På Finn, på Finn

Moto Guzzi California II med Watsonian sidevogn til salgs stod det i annonsen, etterfulgt av noen bilder av en nydelig Guzzi. Burgunder farge, sier samboeren min, hva hun enn måte mene med det. Kanskje litt mer mørkerødlig syns nå jeg. Sidevognen er svart og blank. En staselig sykkel, kort og godt. Kanskje gått litt langt. Eller kanskje ikke.

Det gjelder å handle raskt

Trenger jeg virkelig en California II til? Passer det inn i mine planer? Forsåvidt fint, muligens, kanskje. Barnebarn og sidevogn. Kanskje de vil være med på tur? Tøft. Vil hunden Bob også være med på tur i en sidevogn? Og hva vet jeg egentlig om sidevogner? Ikke har jeg kjørt en meter noen gang med sidevogn, selv om jeg har sittet oppi engang. Den stod riktignok stille, men dog.

Lenge før jeg var klar over det, hadde jeg akseptert tanken på at en Cali II med sidevogn, det var tingen for meg.

Raskt og kortfattet sendte jeg sendte jeg en melding på Finn og etterspurte ytterligere detaljer om sykkelen. Tre minutter etterpå ringte Kjell Fagerland. Nesten en time snakket vi om motorsykler generelt og Guzzi spesielt. Og om biler og om restaurering.

Det viste seg at vi faktisk hadde truffet hverandre tidligere, under en tur i regi av Moto Guzzi Jæren. Jeg laget dengang et blogginnlegg fra turen og la ut en del bilder fra sykler han hadde restaurert. Blant annet en fantastisk Rudge Sports Special.

Rudge Sport Special. Nyrestaurert og med fantastisk lyd.

Guzzien i gode hender

Jeg var solgt etter kort tid. Guzzien har blitt godt ivaretatt i hans eie. Ting er blitt sjekket og vurdert og nødvendige tiltak iverksatt. Slitedeler som bremser og hjullager er byttet ut. Betryggende. Rapport vil følge senere om detaljer rundt sykkelen.

Han fortalte også historien hvordan han nå på finurlig vis har to Guzzier av samme slag, en hvit og en burgunder/mørkerødlig, og med sidevogn på begge to. Han har rett og slett ikke mer plass og vil selge den ene. Den hvite er nærmest hans hjerte så da må den burgunderfargede/mørkerødlige selges.

Kort betenkningstid

Tenker jeg tar den, sa jeg etter en liten stund. Kanskje jeg er en slag drømmekunde for jeg glemte helt å prute på noen måte? OK, sa Kjell, så sier vi det.

Etter denne avtalen, og en enighet om innbetaling av håndpenger var kjøpet gjennomført. Ikke har jeg prøvekjørt sykkelen, heller ikke sett den. Men jeg gleder meg allerede. Veldig.

Transport til garasjen

Nå gjelder det å planlegge henting og kjøring til Rygge. Og å planlegge plassering i garasjen. For enda er det plass. Heldigvis. Kanskje kommer det flere en dag?

Bilder av Guzzi med sidevogn er tatt av Kjell Fagerland.

 

Hmm. Hvordan er det nå egentlig å kjøre med sidevogn, mon tro?

 

Ny garasje – nytt hjem for Guzziene

Første tur 023Det skjer både store og små ting med syklene mine. De små ting er så små at de ikke er verd å nevne. De store, vel se her. Nytt hjem for Guzziene.( ..og etterhvert for meg også.)

For over 3 år siden bestemte jeg meg for å hente over den gamle Guzzien min til Stavanger. For svingende 3 år siden, tiden går fort. Her er den historien: Et etterlengtet gjensyn.

Planen var å foreta en full restaurering av sykkelen. Jeg hadde tid til å gjøre det da og ikke minst et sted til å gjøre det på. Arvid lånte ut garasjen sin og kunne bistå ved vanskelige tekniske spørsmål. Alt lå til rette for et fint og godt prosjekt.

3 år senere ser jeg nå hvilken fantastisk reise dette har vært. Uten det aller minste kjennskap til restaurering og, når sant skal sies, relativt begrensede mekaniske kunnskaper, har jeg fått frem et resultat på Guzzien som jeg er stolt av. Svært stolt. Fremdeles ikke helt i mål, men kun mindre justeringer gjenstår.

Moto Guzzi 850 GT 1973
Moto Guzzi 850 GT 1973 fotografert ved Lysefjorden .
imgp5856
Noen vakrere?

MingamleGuzziogjeg- blogg

Jeg ville også dokumentere restaureringen med bilder og tekst. Resultatet er denne bloggen som egentlig ikke var helt hensikten. Men bloggen har gitt meg mye glede underveis, både med skrivingen og med fotograferingen. 92 innlegg er det blitt hittil. Dokumentasjonarbeidet ble etterhvert utvidet med reportasjer og med beskrivelser av liknende sykler. Noen turreportasjer er det også blitt samt noe stoff fra Moto Guzzi Jæren.

Overraskende nok fikk jeg mange lesere som satte pris på (forhåpenligvis) det jeg dreiv på med. I utgangspunktet et veldig smalt tema, Guzzier fra tidlig syttitall. Etterhvert har jeg fått besøkende fra nesten hele verden på bloggen min, over 50 nasjoner er representert nå. Jeg er beæret.

Flere Guzzier er bra

Den gamle 850 GT fikk etterhvert selskap av California EV og en gammel California II med converter. En sykkel som jeg falt pladask for og har planer om å sette tilbake i god stand. Her er noen tanker rundt viktige ( ihvertfall i motorsykkel-verdenen) spørsmål rundt Hvor mange? sykler bør en egentlig ha.

Moto Guzzi California II, 1986
Moto Guzzi California II, 1986

Alt har en ende

Men en dag ville Arvid ha tilbake garasjen. Nesten uhørt siden jeg bare var 2 år på overtid i forhold til opprinnelig plan. Men en kombinasjon av brann, salg av hus og nyoppussing gjorde at han behøvde plassen selv. Takk for fantastisk støtte og hjelp undervegs.

Egen garasje

Da var det selvsagt bare en ting å gjøre. Jeg måtte bygge min egen garasje. En med godt lys, godt isolert og med varme i gulv. Og utstyrt med godt verktøy og mange hjelpeapparater.20161203_123653

Det har jeg gjort nå. Eller i hvertfall, delvis. Garasjen er såpass ferdig at sykler kan lagres der i påvente av vår og i påvente av restaurering. Men garasjen er ikke i Stavanger, men på Rygge.

Så på noen helger fikk syklene mine et nytt hjem. Og det må vel sies å være en stor ting.imgp5958 imgp5959 imgp5967

Første sykkel på plass. Uken etterpå fikk jeg plass til to sykler på en og samme tur.

imgp5973 imgp5969

imgp5978imgp5976

imgp5980 imgp5984 imgp5987 imgp5988

Noen tusen kilometer tilsammen, men alt gikk uten uhell av noe slag. Med god hjelp av Per nabo til pålessingen.

Ubesvarte spørsmål

Min egen datter tok opp spørsmålet på en biltur en dag: Hvor mange sykler skal du egentlig ha? I samme åndedrett gav hun også et svar. Det er syv dager i uken. Hun mente jeg burde ha en sykkel for hver dag.

Så kanskje det er svaret. 7 sykler. Tidlig sytti-tall/åttitall. California style.

Noen som har noen som de vil gi et godt hjem? Sammen med de som allerede har fått det?

 

På tur med min blå California -Nordsjøvegen og Gloppedalsura

En motorsykkel er til for å brukes, til å kjøres med. Siden den røde er i småbiter er det naturlig for meg å bruke den andre, den blå, til kjøring denne praktfulle og fantastiske våren.

Som kjent har det i kongeriket vært en aldeles strålende tørr og varm vår. En rett og slett sjelden foreteelse. Og selv om noen lurer på det, jeg sitter ikke hele tiden i garasjen og knukker på en skrue.
I tillegg til fellesturene med Moto Guzzi Jæren har det blitt en rekke små og litt større turer.

Jeg advarer deg, dersom du ikke er glad i bilder av blå Guzzier og landskap, vil du slite i dette innlegget her. Derimot, er du oppegående og frisk og syns at det nesten aldri kan bli for mye av bilder med blå Guzzier på, ja da lover jeg deg en eventyrlig stund her og nå. Ja, nesten som Heaven on Earth, på en måte.

Påsketur
Her er noen bilder og en rapport fra årets første tur, påsken 2014. Langs Rv 44, Nordsjøvegen, er det et flott stykke komprimert Norge. Kanskje ikke så mye fjell, men gårder, kyst, strender og småkupert landskap fra Brusand inn mot Egersund. Lokale helter prøver å få det til og ligne litt på Route 66, Norwegian style på en måte. Mye å se på, flott veg fra Nærbø til Egersund, se opp for traktorer.

Nordsjøvegen er egentlig mye lengre for den som vil kjøre hele. Den starter i Kristiansand og slutter i Haugesund, eventuelt helt motsatt.

Ved Jærstrendene, Rv 44, Norsjøvegen
Ved Jærstrendene, Rv 44-Nordsjøvegen
Dashbord og kilometerstand.
Dashbord og kilometerstand.
Rv 44 fremdeles. Flott sted.
Rv 44 fremdeles. Flott sted.

Jæren eller Jæderen, betyr kant. Mange skip har truffet denne kanten opp gjennom årene. Jæren har vært beryktet for sine skipsforlis i hundrevis av år. Det går også hardnakkede rykter om at lokale i sin tid lagde falske fyrlys som i sin tur førte til uunngåelige skipsforlis. Hm. De nådeløse piratene på Jæren. Er det derfor de smiler og snakker så bredt?
Jæren er utroligt rikt jordbruks- og kulturlandskap og har derfor også velhavende bønder. Men man skal ikke skrape så mye på overflaten før forskjellen mellom de som har og de som ikke har kommer til syne. Stedegne bønder og stasjonsunger er fremdeles begrep som ikke er glemt, og minner oss om en annen tid. Fra en tid da smilet ikke var fullt så bredt og blikket var hardere. Rart hva man tenker på når man kjører sykkel i grunnen.

Hitlers tenner

Dette minner oss også om en annen tid. «Hitlers tenner» på Brusand. En gang en del av et invasjonsforsvar, anlagt av tyskerne under den annen verdenskrig. Bygget av tvangsutskrevet arbeidskraft og krigsfanger for å stoppe stridsvogner og amfibie-kjøretøy. Dette skulle stanse en alliert invasjon i Norge. Tenk om invasjonen hadde kommet her og ikke i Normandie?

Historier går om de som drog samme steinen frem og tilbake flere ganger om dagen. Eller de som blandet mye mer sand i betongen slik at betong-tennene skulle bli veike og svake.

"Hitlers tenner", Brusand, Rv44.
«Hitlers tenner», Brusand, Rv44.
Sumpaktig landskap, Brusand.
Sumpaktig landskap, Brusand.

Fra Brusand går turen videre ned til Egersund for en velfortjent is og en kaffekopp på torget mens inntrykkene blir fordøyd.

Lykken på sykkel
Turen går så videre fra Egersund, via Tengesdalsvegen til E39, en kort tur opp til Vikeså, der det svinges til høyre og kjører Rv 503 mot Gloppedalsura og Byrkjedal. Og jeg må faktisk komme med en tilståelse her. Mens jeg kjørte på nydelige mc-veger, med natur som reiste seg etterhvert i sin prakt, med velstelte hus og hytter, veldrevne gårder og Guzzien som brummet fornøyd, svake sitringer som vibrerte gjennom kroppen, en slags symbiose mellom mann og maskin, ja, så tok jeg meg i å sitte og plystre på en velkjent melodi. Jeg tror nok at ingen hørte meg heldigvis, det brummet godt i LaFranconi Competizione-pottene, men likevel, en lykkestund på sykkel. Fantastisk følelse. De som vet hva jeg snakker om trenger ingen ytterligere beskrivelse, dere andre kan bare ha det så bra.

Bjerkreim, Rv 503
Bjerkreim, Rv 503
Gloppedalsura.
Gloppedalsura.

Gloppedalsura – en orgie i ur.
Langs trange og smale veier der den bredeste veien befinner seg inne i en tunnel nærmer vi oss Gloppedalsura. Etter at isen smeltet for cånn cirka 10 000 år siden dannet det seg visstnok en morene her. Deretter raste hele halve fjellet ut og dannet ei steinrøys av enorme dimensjoner. Nord-Europas største hevdes det, og det tro jeg nok. Stein av alle størrelser ligger hulter til bulter i terrenget. Kraftige og urgamle krefter har vært i sving her for å omskape denne dalen til det den er i dag.
Hele ura må bare oppleves. Stilig plass.

Og for krigshistorikerne, det stod også en trefning mellom nordmennene og invaderende tyskere i april-dagene 1940.

Les mer om steinrøysa og historien her.

Stein og fjell, Gloppedalsura.
Stein og fjell, Gloppedalsura.
Spesiell plass, Gloppedalsura.
Spesiell plass, Gloppedalsura.

Etter å ha latt inntrykket fra denne steinrøys sige inn litt, går turen videre noen hundre meter ned til Byrkjedalstunet, kjent utfluktsplass og passende for en kafferast når du kommer fra Stavanger. Men jeg har jo hatt kaffe i Egersund, så jeg svinger til venstre. Kjører så ned Gilja-juvet, ned til Dirdal, videre til Oltedal og Ålgård, før det går strake motorveien hjem til Stavanger og garasjen.

Dette er en fin ettermiddagstur eller formiddagstur for den saks skyld. Turen tar fort 3-4 timer avhengig av historie-interessen og kaffetørsten. Og Egersund bør man bruke litt mer tid på enn det jeg gjorde.

Flere turer kommer
Jeg håper du likte denne lille reisebeskrivelsen. Opprinnelig tenkte jeg å legge med flere turer og bilder her, men jeg har så mange bilder at jeg må dele opp litt mer. Så dersom du er spesielt svak for naturbilder med blå Moto Guzzi på, jeg lover deg, du går gode tider i møte.

Moto Guzzi California, blå
Og for orden skyld, sykkelen er en Moto Guzzi 1100 California EV 1999. Kjøpt i fjor av Olav Fundingsland Berge på Jørpeland. Guzzien er importert i 2003 fra Tyskland, tror jeg. Og ser jeg på ramma så er nok sykkelen produsert i 1997. Kilometerstand ved kjøp var 17 900 km. 75 HK og med passende toppfart.
Den venter bare på flere turer.