På tur med min blå California- Nordsjøvegen fra Egersund til Flekkefjord

I fjor kjørte jeg turen fra Stavanger til Egersund. Her er fortsettelsen av vegen fra Egersund til Flekkefjord. Rv 44, Nordsjøvegen.

Våren 2015 har vært sjelden beinkald. Våteste og kaldeste i mann minne, ja helt siden krigens dager har man ikke opplevd makan til hustrig vår. Noe videre mc-kjøring har det derfor ikke blitt. Den første turen fra Stavanger til Moss, tur retur over fjellet endte til slutt i lettere snøkaver. Det andre turen til Moto Guzzi vårtreff i Røldal ble utført i snøslaps, i hvert fall deler av den.

Stor var derfor gleden 6.juni da det ikke bare var oppholdsvær, solen tittet frem også og varmet tilogmed. «Her skal det males», proklamerte fruen i huset da hun oppdaget at trevirket faktisk var tørt. «Jeg tar kjøkkenverandaen, du tar pipa», fortsatte hun.Vi hadde foretatt innkjøp av maling og pensel tidligere så vi ventet bare på godt vær. Hun ville male først, så siden vi bare hadde en pensel, heldigvis, så kunne kanskje jeg ta en aldri så liten tur på Guzzien, nå, mens været var fint? «Ja, det var bra», mente hun, så kunne hun male uforstyrret.

Turen nedover Jæren på Nordsjøvegen gikk fint. Les her om denne turen fra i fjor.

Egersund ble passert i strålende solskinn. I grunnen litt småkoselig, hele Egersund. God stemning og mye folk som var ute og spaserte. Okka by, sier de der.

Etter Egersund forandrer vegen karakter. På Jæren er det slake fine veger, mot Egersund mer svingete og haugete. Videre mot Sokndal er det vekslende natur, noe sjø, noe løvskog og noe vegarbeid. På deler av strekningen koser jeg meg ordentlig  i hastigheter rundt 70-80 kilometer i timen.

Sokndal kjøres også forbi. Synd , men jeg har i grunnen vært der før. Det anbefales å kjøre ned til sjøen en tur, gamle og fine hus å se på.

Fra Sokndal går vegen videre forbi innkjørselen til Titania og videre til Jøssingfjorden. Hele landskapet er ubeskrivelig karring og steinaktig. Hele området er derfor ett eldorado for geologi- interesserte. Gammel og ny gruvedrift om hverandre. Dagbrudd-gruven med det fantastiske navnet Titania ligger i dette området, men selve gruven er ikke synlig fra vegen.

Hårnålsvinger og veg er delvis hogd rett ut i fjellet. Før nedstigningen til Jøssingfjorden ligger et minnesmerke fra 2. verdenskrig.

Minnesmerke.
Minnesmerke.
Altmark-hendelsen.
Altmark-hendelsen.

Jøssingfjorden og historien om Altmark kan du lese om her.

 

Whakatanagata kia kaha. Dette står det på en annen minneplate. Maori språk, tenker jeg. Den er for å minnes fire flyvere fra New Zealand som omkom i krigens siste måneder under et flyangrep på tyske skip som hadde gjemt seg i Jøssingfjorden. Flagget fra New Zealand er heist og vaier i vinden høgt over Jøssingfjorden. En kan bli rørt av mindre. Takk til New Zealand. Thank you, New Zealand.

Flyraidet i april 1940.
Flyraidet i april 1940.
New Zealand. Flagget vaier over fjorden.
New Zealand. Flagget vaier over fjorden.
Jøssingfjorden.
Jøssingfjorden.

Fantastiske veger og svinger. Hvem trenger Stelvio eller Trollstigen når vi har veger som dette?

Gammel veg klorer seg fast.
Gammel veg klorer seg fast.
Vakkert i Jøssingfjorden.
Vakkert i Jøssingfjorden.
Havet i det fjerne.
Havet i det fjerne.
Nordsjøvegen, Rv. 44
Nordsjøvegen, Rv. 44

 

Etter nedstigningen og innerst i Jøssingfjorden kommer vi til denne utrolige plassen. Helleren. Bygd under et fjellutspring på bortimot ti meter. Legg merke til, uten takheller også. Det regnet og snødde aldri på taket. Unntatt når vinden blåste til alle kanter naturligvis. Husmannsplass fra 1500-tallet, men sannsynlig bosetning siden steinalderen. Harde tider før i tida gitt.

Helleren.
Helleren.
Helleren-gammel husmannsplass.
Helleren-gammel husmannsplass.
Helleren- Husene står åpne.
Helleren- Husene står åpne.
Helleren - kontraster.
Helleren – kontraster.

Respekt og ærefrykt for folket som satsa livet ved å bo her. Dette er ur Norge. Fillern, nå ble jeg rørt igjen.

Jøssingfjorden er en ganske liten fjord. Sammenlignet med de store fjordene lenger nord er den i grunnen en liten minifjord. Den bærer preg av bergverksindustri og kraftverk.

Naturen rundt er intet mindre en fantastisk. Fantastisk laget, fantastisk karrig, bare fantastisk. En skotsk journalist beskrev engang fjordlandskapet i Norge som et Skottland på steroider. Det landskapet vi kjører igjennom må derfor nesten beskrives som et småimpotent Norge. Bratte fjellsider, bare ganske små. Hårnålsvinger som kan ta pusten fra noen og enhver, men bare noen få i slengen. Alt er liksom litt lite, ikke helt reist på en måte. Men flott, og gripende. Vegen videre går mot Åna-Sira, over brua og videre mot Flekkefjord.

Fremskrittpartiet kan skryte så mye de vil om hvor mye penger de har overøst norske veger med. Vegen fra Åna-Sira har ikke fått en krone. Garantert. Smale og kronglete veger. Sikkert en plage for folket som bor her, for oss som kjører motorsykkel er det nesten himmelrike. Asfalten er faktisk ikke så verst heller. Men se opp for tyske bobiler.

Etterhvert dukker Flekkefjord opp. Det samme gjør skyene. Først litt lett, så jagende, småtruende. Drømmen om en caffe-latte får forbli en drøm. Kursen settes mot E39 og raka veien mot Stavanger. Etter ganske nøyaktig fem timer på vegen parkeres Guzzien i garasjen. 27 mil var turen på.

En time senere begynte det å regne igjen.

På tur med min blå California -Nordsjøvegen og Gloppedalsura

En motorsykkel er til for å brukes, til å kjøres med. Siden den røde er i småbiter er det naturlig for meg å bruke den andre, den blå, til kjøring denne praktfulle og fantastiske våren.

Som kjent har det i kongeriket vært en aldeles strålende tørr og varm vår. En rett og slett sjelden foreteelse. Og selv om noen lurer på det, jeg sitter ikke hele tiden i garasjen og knukker på en skrue.
I tillegg til fellesturene med Moto Guzzi Jæren har det blitt en rekke små og litt større turer.

Jeg advarer deg, dersom du ikke er glad i bilder av blå Guzzier og landskap, vil du slite i dette innlegget her. Derimot, er du oppegående og frisk og syns at det nesten aldri kan bli for mye av bilder med blå Guzzier på, ja da lover jeg deg en eventyrlig stund her og nå. Ja, nesten som Heaven on Earth, på en måte.

Påsketur
Her er noen bilder og en rapport fra årets første tur, påsken 2014. Langs Rv 44, Nordsjøvegen, er det et flott stykke komprimert Norge. Kanskje ikke så mye fjell, men gårder, kyst, strender og småkupert landskap fra Brusand inn mot Egersund. Lokale helter prøver å få det til og ligne litt på Route 66, Norwegian style på en måte. Mye å se på, flott veg fra Nærbø til Egersund, se opp for traktorer.

Nordsjøvegen er egentlig mye lengre for den som vil kjøre hele. Den starter i Kristiansand og slutter i Haugesund, eventuelt helt motsatt.

Ved Jærstrendene, Rv 44, Norsjøvegen
Ved Jærstrendene, Rv 44-Nordsjøvegen
Dashbord og kilometerstand.
Dashbord og kilometerstand.
Rv 44 fremdeles. Flott sted.
Rv 44 fremdeles. Flott sted.

Jæren eller Jæderen, betyr kant. Mange skip har truffet denne kanten opp gjennom årene. Jæren har vært beryktet for sine skipsforlis i hundrevis av år. Det går også hardnakkede rykter om at lokale i sin tid lagde falske fyrlys som i sin tur førte til uunngåelige skipsforlis. Hm. De nådeløse piratene på Jæren. Er det derfor de smiler og snakker så bredt?
Jæren er utroligt rikt jordbruks- og kulturlandskap og har derfor også velhavende bønder. Men man skal ikke skrape så mye på overflaten før forskjellen mellom de som har og de som ikke har kommer til syne. Stedegne bønder og stasjonsunger er fremdeles begrep som ikke er glemt, og minner oss om en annen tid. Fra en tid da smilet ikke var fullt så bredt og blikket var hardere. Rart hva man tenker på når man kjører sykkel i grunnen.

Hitlers tenner

Dette minner oss også om en annen tid. «Hitlers tenner» på Brusand. En gang en del av et invasjonsforsvar, anlagt av tyskerne under den annen verdenskrig. Bygget av tvangsutskrevet arbeidskraft og krigsfanger for å stoppe stridsvogner og amfibie-kjøretøy. Dette skulle stanse en alliert invasjon i Norge. Tenk om invasjonen hadde kommet her og ikke i Normandie?

Historier går om de som drog samme steinen frem og tilbake flere ganger om dagen. Eller de som blandet mye mer sand i betongen slik at betong-tennene skulle bli veike og svake.

"Hitlers tenner", Brusand, Rv44.
«Hitlers tenner», Brusand, Rv44.
Sumpaktig landskap, Brusand.
Sumpaktig landskap, Brusand.

Fra Brusand går turen videre ned til Egersund for en velfortjent is og en kaffekopp på torget mens inntrykkene blir fordøyd.

Lykken på sykkel
Turen går så videre fra Egersund, via Tengesdalsvegen til E39, en kort tur opp til Vikeså, der det svinges til høyre og kjører Rv 503 mot Gloppedalsura og Byrkjedal. Og jeg må faktisk komme med en tilståelse her. Mens jeg kjørte på nydelige mc-veger, med natur som reiste seg etterhvert i sin prakt, med velstelte hus og hytter, veldrevne gårder og Guzzien som brummet fornøyd, svake sitringer som vibrerte gjennom kroppen, en slags symbiose mellom mann og maskin, ja, så tok jeg meg i å sitte og plystre på en velkjent melodi. Jeg tror nok at ingen hørte meg heldigvis, det brummet godt i LaFranconi Competizione-pottene, men likevel, en lykkestund på sykkel. Fantastisk følelse. De som vet hva jeg snakker om trenger ingen ytterligere beskrivelse, dere andre kan bare ha det så bra.

Bjerkreim, Rv 503
Bjerkreim, Rv 503
Gloppedalsura.
Gloppedalsura.

Gloppedalsura – en orgie i ur.
Langs trange og smale veier der den bredeste veien befinner seg inne i en tunnel nærmer vi oss Gloppedalsura. Etter at isen smeltet for cånn cirka 10 000 år siden dannet det seg visstnok en morene her. Deretter raste hele halve fjellet ut og dannet ei steinrøys av enorme dimensjoner. Nord-Europas største hevdes det, og det tro jeg nok. Stein av alle størrelser ligger hulter til bulter i terrenget. Kraftige og urgamle krefter har vært i sving her for å omskape denne dalen til det den er i dag.
Hele ura må bare oppleves. Stilig plass.

Og for krigshistorikerne, det stod også en trefning mellom nordmennene og invaderende tyskere i april-dagene 1940.

Les mer om steinrøysa og historien her.

Stein og fjell, Gloppedalsura.
Stein og fjell, Gloppedalsura.
Spesiell plass, Gloppedalsura.
Spesiell plass, Gloppedalsura.

Etter å ha latt inntrykket fra denne steinrøys sige inn litt, går turen videre noen hundre meter ned til Byrkjedalstunet, kjent utfluktsplass og passende for en kafferast når du kommer fra Stavanger. Men jeg har jo hatt kaffe i Egersund, så jeg svinger til venstre. Kjører så ned Gilja-juvet, ned til Dirdal, videre til Oltedal og Ålgård, før det går strake motorveien hjem til Stavanger og garasjen.

Dette er en fin ettermiddagstur eller formiddagstur for den saks skyld. Turen tar fort 3-4 timer avhengig av historie-interessen og kaffetørsten. Og Egersund bør man bruke litt mer tid på enn det jeg gjorde.

Flere turer kommer
Jeg håper du likte denne lille reisebeskrivelsen. Opprinnelig tenkte jeg å legge med flere turer og bilder her, men jeg har så mange bilder at jeg må dele opp litt mer. Så dersom du er spesielt svak for naturbilder med blå Moto Guzzi på, jeg lover deg, du går gode tider i møte.

Moto Guzzi California, blå
Og for orden skyld, sykkelen er en Moto Guzzi 1100 California EV 1999. Kjøpt i fjor av Olav Fundingsland Berge på Jørpeland. Guzzien er importert i 2003 fra Tyskland, tror jeg. Og ser jeg på ramma så er nok sykkelen produsert i 1997. Kilometerstand ved kjøp var 17 900 km. 75 HK og med passende toppfart.
Den venter bare på flere turer.