Moto Guzzi V7 Special gjenoppstår etter mange år.

En gammel traver gjennomgår nå en total ombygging og fremstår som delvis ny. Klar til å glede sin gamle eier i årene som kommer med fine turer og opplevelser som sidevognsykkel.

I Moto-Tech AS sine lokaler i grenseområdet mellom Stavanger og Sandnes finner vi denne gamle traveren som gjennomgår en forryngelseskur.

Det er den gamle Moto Guzzi V7 Special 1971,til Øyvind Levik som nå kommer til heder og verdighet igjen.

En lang historie.

Sykkelen ble innkjøpt for lenge siden. Førti år siden minst. Øyvind husker ikke riktig helt. Men i hvertfall for lenge siden. Skiltet ble levert inn for lenge siden og vognkortet har en viss usikkerhet i seg angående oppbevaringsted. Eksakte datoer er derfor litt vanskelig å oppdrive nå.

Opprinnelig ble den brukt som solosykkel i en to- tre års tid før den ble bygd om til sidevognsykkel.

Øyvind var tidlig medlem i Norsk Sidevogn-klubb og kjørte aktivt også vinterstid. Sykkelen var derfor tidvis også utstyrt med piggdekk.

I Holland ble motoren bygd om fra 750 ccm til 1000 ccm for ca tjuefem år siden av et firma der. Fremdeles cirka års tall gjengitt etter hukommelsen.

Noe skjedde tydligvis for sykkelen ble liggende ubrukt i mange år, et unevnelig antall år stillstand kan tyde på det.

Bygges opp av Moto-Tech AS

Så skjedde det noe uventet. Sykkelen ble tatt fram igjen og levert i esker og kartonger til det da nystartede firmaet Moto Tech og med klar beskjed om å fikse sykkelen.

Jimmy Hodges og Øyvind Levik diskuterer gjenstående arbeider.

Oppfiksingen har gått litt i rykk og napp i de siste to årene. Eieren, en entusiastisk engelskmann, Jimmy Hodges, omskolert fra oljebransjen og gjør det som han liker aller best nå, og Andre Aulie, mekaniker, har arbeid litt til og fra på sykkelen. Mest fra, da en god del av tiden har gått med til å skaffe deler.

Andre Aulie, t.v. og Jimmy Hodges

Oppgradert el-anlegget i England.

Rammen ble sendt hel til slektninger av Jimmy i England og kom i retur med et ferdig oppsatt og montert elektrisk anlegg. -Alt kostet bare fem tusen kroner, totalt, understreker Jimmy. Men så var det nære slektninger som utførte dette også, så et slik tilbud gjelder nok ingen av oss andre.

Nytt el-anlegg, oppbygd i England.

Kraftige bremseforbedringer

Sykkelen har fått tre helt nye hjul, EML – gaffel og sidevogn. Det er montert skivebremser på alle tre hjulene. R1 calippere er tatt fra Yamaha.

Interessante oppbremsninger med Guzzis gamle trommelbremser vil derfor føreren aldri mer oppleve. Og kanskje er det best slik?

Hjertet i bremsesystemet.

Ny blokk og ny femtrinns girkasse restaurert av Rolf Halvorsen er også montert.

Klar til påsketider?

Bare noen smådeler og småarbeid gjenstår før sykkelen er ferdig, forhåpentligvis rundt påsketider.

Tanken ligger klar.
Tidsriktig ekstralys.
Uoriginalt styre.

Planlegger for de gode tider.

Øyvind og kona (som også er med til verkstedet, men vil ikke være med i denne bloggen) sier at meningen med denne oppbyggingen er å bruke Guzzien til kose-og reekrasjonskjøring etterhvert. Pensjonsalderen står snart for døren og da er det viktig å bruke deler av denne på meningsfulle opplevelser som en tur på en restaurert og ombygd Moto Guzzi V7 Special vitterlig er.

Øyvind Levik

———————————————————–

Vi lover å komme tilbake med flere bilder av både sykkelen og eieren når den igjen ruller rundt på vegene med nytt, fint skilt.

Guzzi Cali II sidevognssykkel – forbedringer på gang

Erkjennelsen har i grunnen vært lett. Skal jeg få større utbytte av sidevognssykkelen må noe gjøres. Å kjøre den ble rett og slett for tungt, for slitsomt.

En forventningsfull passasjer

Etter innleggene om sidevognskjøring her på bloggen, har jeg fått mange gode råd. Et av rådene som går igjen er at jeg burde sette på en ordentlig sidevognsgaffel foran. Sykkelen ville dermed få helt nye kjøreegenskaper, mer lettkjørt og smidig.

Flott ekvipasje

EML-gaffel

Sommeren 2018 fikk jeg en telefon fra Eystein T. Folland fra Kristiansund.

-Var jeg interessert i en EML framgaffel ? Han hadde tydeligvis lest mine historier om sidevognskjøring og syns vel litt synd på meg. Han hadde gått til innkjøp av en noe sliten California II med Watsonian sidevogn og EML-gaffel. Californian hadde stått i et skur og vansmektet i en lengre periode.

Noe sliten gaffel

-Javisst, sa jeg. Det er jeg. I grunnen.  Men, min daglige form innbød ikke til noe videre diskusjon rundt dette da. Se bloggen Sesongen som forsvant så forstår du hvorfor. Stikkord er sykdom.

Etter julen og nyttår 2019 fikk jeg en ny telefon. Sykkelen var nå  skrudd i deler og lagt i kasser, sidevogna var solgt og gaffelen var blitt overhalt.

-Javisst sa jeg, jeg kjøper den fremdeles. Gaffelen er av typen 300DX 15` EML-felg. Den er blitt utstyrt med helt nye skiver, nytt hjullager og et helt nytt dekk. Calipperene er blitt overhalt og nye bremseklosser er blitt innkjøpt.

Felg og gaffel er blitt lakkert og ser bra ut etterhvert.

-Ok, sa Eystein. Da får jeg sette alt sammen og så snakkes vi.

Fjorten dager senere ringer telefonen igjen.

-Nesten i mål, men støtdempere passer ikke, sier Eystein nå. Skal jeg bestille noen nye?

Montere sykkel og gaffel

Jeg sa at jeg trodde ikke det. Derimot har jeg en plan om å involvere Torbjørn Eggebø fra øyene nord for Stavanger. Han kan mye om sidevogner og jeg tror det er lurt at han er involvert så mye i oppbyggingen av ekvipasjen som mulig. I grunnen bare ett problen gjenstod i så måte.

Jeg måtte spørre han først om det passet. Kanskje han var på langtidsferie i Syden? Hvem vet hva pensjonister finner på i våre dager.

-Ja, sa Torbjørn. Det kan jeg gjøre, svarte han på min forespørsel. Husk å få med styredemper, fortsatte han entusiastisk. Og hva med bakhjulet? Er det av EML fabrikat? Sjekk, sa han og kjøp om det er EML. Da blir balansen i sykkelen mye bedre. Og jeg vet hva slags støtdempere du skal ha også.

 

Logistikk over avstander

Så nå har jeg en EML-gaffel i deler, lokalisert i Kristiansund. En entusiastisk mekaniker som holder hus på Rennesøy, og en sykkel som overvintrer i garasjen på Rygge. For de som ikke er helt stø i geografien, kjøretid fra Stavanger til Rygge er ca 8 timer, kjøretid til Kristiansund er ca 14 timer fra Stavanger.

Da gjelder det bare at ressursene finner hverandre som det heter i dag.

 

Andre innlegg som er relatert til dette:

https://mingamleguzziogjeg.com/2017/07/07/forste-kjoretur-med-sidevogn/

https://mingamleguzziogjeg.com/2017/10/14/pa-langtur-med-sidevogn/

Alle foto av EML-gaffel: Eystein T. Folland

Siste nytt: Gaffelen er nå ankommet Stavanger.

Hobbyverkstedet ved sjøkanten

Litt utenfor Stavanger, på en øy inn mot Ryfylke skjuler det seg mange mc-skatter. Mc fra mange land og fra forskjellige tidsepoker. Både med to og tre hjul. Mange er blitt restaurert og har fått nytt liv her. Ved sjøkanten. På Vassøy. På verkstedet til Bjørn Henden (67).

Idyll ved sjøkanten

Men aller først, tenk deg en idyllisk landsby med trange gater og barn som sykler på vegen. Nesten ingen trafikk, fjernt fra motorveg og bystøy. Som han sa, den nyinnflyttede gutten da han stusset over stillheten:- Hvem slo av lyden?

Ferjen legger ut fra Stavanger og tyve minutter senere legger vi til kai ved Vassøy. Noen hundre meter fra ferjekaien, der ligger verkstedet til Bjørn Henden. Eller båthuset med egen peis om man heller vil beskrive det slik.

Idyllen er total. Verkstedet ligger på kaien i en liten idyllisk bukt med det klareste vann du kan tenke deg. Sørvendt og solrikt, med utsikt over sjøen. I båthuset ligger det ingen båter, men er derimot fullt opp av motorsykler. I flere stadier og med verktøy til å lage de underligste og mest fantasiefulle ting.

Båten ligger ute, ved siden av.  På sjøen der båter hører hjemme.

Verkstedet på kaia.

Her finns dreiebenker og utstyr mange av oss bare kan drømme om. Innkjøpt litt nå og da. Egen sveisestue og eget lager med det mest nødvendige av skruer og mutter samt mye ikke så prekært forbruksmateriell.

Oppvarmet med vedovn for kalde dager og med innlagt vann. Hvem kan da klage? Kaffen er nesten alltid klar her. Og kanskje med noe ekstra godt oppi. Noen ganger.

Maskinavdeling
Ofte benyttet dreiebenk
Orden i sakene
Kontor med sjøutsikt

Bor man på en øy, så får man innrette seg deretter.

Bjørn Henden er selvlært. Teknisk utdanning innenfor et helt annet fag, samt brannmester i mange år og en geniun interesse for mekanikk, har laget en solid grobunn for egenutvikling. Etter han ble pensjonist, man blir tidlig pensjonist innenfor høyoktan yrker, tok han likegodt skippersertifikat og var skipper på bla. ferjer.

Verkstedet ble bygget på begynnelsen av 2000-tallet. Det er her han trives aller best. Her, og  som laksefisker med PB på 10.6 kg. Voksen fisk det.

Suzuki med sidevogn  eller sidekasse.

Men tilbaket til verkstedet. I dag står en Suzuki med sidevogn på podiet. Egenlaget framgaffel og sveisede hjul fra en Smart-bil. Løsninger og atter løsninger.

På grensen til kunst.
Litt gammeldags CAD system. Tegnebrettet er godt å ha.

Egenutviklede løsninger

Her viser Bjørn hvorfor sykkelen min er så tung å kjøre? Moto Guzzi California II som du nok sikkert vet. Avstand fra tenkt linje mellom gaffelvinkel og nittigrader gjennom hjulnavet. Mindre hjul gir mindre trailverdi og gjør at sykkelen blir lettere å kjøre. Men blir mye mer vinglete. Dette rettes opp igjen med en styredemper og gjerne med en lengre akselavstand. Tror jeg. Etterløper er det norske ord.

Etterløp beskrevet på tegnebrett.

Ikke bare sidevogn

Her er en Suzuki Intruder som skal bli en caferacer etterhvert.

Sykler i flere stadier.
Egne løsninger

I garasjen

Vi rusler opp fra naustet eller kanskje heller verkstedet langs velstelte stier i en praktfull februarsol, rusler opp til garasjen. Her skjuler det seg virkelige godbiter.

Bak dørene sitter flere sykler og venter på vår og sommer. Fra forskjellige tiår og med forskjellig teknisk nivå. Her finner vi en Moto Guzzi V7 Sport 1972 som er nesten ferdig restaurert. Se eget innlegg der denne sykkelen blir beskrevet nærmere.

Moto Guzzi V7 750 Sport 1972

BMW R75 1946 er restaurert av Bjørn. Sidevogn og revers, og med drift på sidevogna. Et klenodium av de sjeldne. Se egen blogg om denne maskinen. (under utarbeidelse)

BMW R75 1946, 750ccm.

Kawasaki 1400 GTR med sidevogn. Teknisk vidunder, avansert som få.

Kawasaki 1400 GTR 2013, med sidevogn, spesialbygget og stemplet Bjørn Henden

En Suzuki av noe slag er lagret oppunder taket. Bjørn har helt sikkert en plan med den.

Og til slutt en AJS 350 fra femtitallet som framstår litt tynn og liten i dette selskapet. Tynn og liten og lekker olje i hjørnet. Men sikkert veldig snill.

En nydelig AJS 350 1953

Og enda flere sykler, andre steder. Nesten hver eneste en av syklene har fortjent mer spalteplass og en nærmere beskrivelse. Full av historie og spennende løsninger.

-Sykler skal kjøpes, ikke selges , sier Bjørn bestemt. En fra hvert tiår er bra.

Litt urven i stemmen etter noen hjerneblødninger fra noen år siden, men ellers sterk og klar.

Mange opplevelser fra et langt mc-liv kan Bjørn øse erfaringer fra. Treff både sommer og vinter. Og nye treff er stadig under planlegging

Mange sykler – en favoritt

– Yndlingsykkelen din da?, spør jeg, og håper på et sør-europeisk svar.

-Kawasakien kommer det kontant. Kjøpt ny i Stavanger hos Stahlen MC og bygget om til sidevognssykkel. Siste kjøretøy som ble typekjent i Norge siden Think, du vet el-bil fiaskoen fra Aurskog. På trettifem år, minst.

-Men jeg har alltid ønsket meg en Honda CB 450 også , avslutter Bjørn før han går inn for å følge med på sin favorittsport, snooker.

En fantastisk lørdag ettermiddag går mot slutten her på Vassøy. Flotte sykler og gjestfrie mennesker. Jeg kommer gjerne igjen.

På langtur med sidevogn

Korte turer i nærmiljøet er nå en ting. Øving er en annen ting. Hva med det som virkelig gjelder? Langtur – dagstur. Med sidevogn. For første gang. 520 kilometer. Moto Guzzi California II og Watsonian sidevogn.

Øvingen var slutt. Ekstra bagasje var lagt i sidevogna. Egen reisekoffert var pakket. Akkurat som om jeg skulle til syden. Pussig følelse for en motorsyklist. Men ikke noe sydentur i dag, men en dagstur på over femti mil.

På tur med koffert.
Ekstra ballast. To betongkantsteiner. ca 40 kg

En solfylt, grytidlig lørdags morgen

Tidlig en morgen i fellesferien la jeg avgårde. Solen skinte og det var lite trafikk denne lørdagsmorgenen. I fin fart og med godt flyt ble Ålgård lagt bak meg. Videre mot Krossmoen, alt er såre vel. Flotte Gyadalen med sin spesielle bruløsning over elva fra gamle dager, Terland klopp. 

Videre forbi den nye tunnelen , som undertegnede i all beskjedenhet var med og kalkulere. Utført av et arbeidsfelleskap mellom Kruse Smith AS og Risa AS, og som gir en trygg og god passering i dette rasutsatte området. Videre mot Sirdal og Tonstad.

Flott veg, fin sol, fin tur. Kaffepause på Tonstad Bakeri, faktisk før de åpnet. Nydelig bakverk ble servert. Så langt, så flott.

Kaffe og boller på Tonstad en tidlig lørdag morgen.

Åtte timer senere

Jeg sitter litt på siden av sykkelen. Baken verker etter så lang tid i salen. Må stadig skifte sittestilling. Først litt på høyre siden, så litt på venstre siden. Etter en stund gjør det vondt i rumpemusklene. Det begynner å verke og hele prossesen gjentar seg.

Hjelmen verker på det venstre øret og over panna. Normalt kjører jeg med halvhjelm, men på denne turen måtte jeg benytte en helhjelm. Litt lite bruk gjør at den presser der den ikke skal. I hvertfall etter ti timers kjøring.

Biltemautstyr

Kjøreutstyret er lånt for anledningen. Takk til Ole-Johan Lauvås for det. Men det er helt klart at Biltemautstyret ikke er i førstedivisjon. Innsiden er klam, det puster ikke, men hey, jeg fikk jo låne det gratis. Men på kortere turer vil jeg likevel tro at utstyret er mer en godt nok.

Idyll undervegs.

Nakken er heller ikke god. Armene må jobbe. Hver sving krever sitt av fysisk utførelse; Selve teknikken sitter nå. Men sykkelen må dras igjennom hver sving. Brems inn i noen svinger, gi gass inn i andre. Det virker.

Flotte veger

Flotte veger er unnagjort. Indre Sørland kan by på virkelig noen perler av motorsykkelveger. Nesten fri fra bobilplagen og ikke infisert av tvilsomme østeuropeiske trailere.

Jeg føler meg trygg på sykkelen. Ingen angst, ingen overrraskelser. Men det går seint, veldig seint. Slitasjen inntreffer i hele kroppen og i hodet. Det begynner å føles tungt.

Flott syns jeg.

 

Fremme etter 12 timer.

Etter tolv timer er jeg fremme. Rimelig utslitt. Hode, øret, nakker, armer og den stakkars baken. Alt verker. Men sykkelen er like fin og blid. Ingen feilslag, ingen nykker av noe slag. Alt virker som det skal, bortsett fra kroppen min som nevnt.

Normalt tar denne turen fra Stavanger meg ca åtte timer. Tonstad, Evje, småveger mot Åmli, ut på E18 etterhvert og så rake vegen mot Horten og ferje over. Vanligvis en helt allright tur.

Tekniske løsninger i fremtiden?

Å kjøre sidevogn av denne typen så langt er vel noe som jeg må tenke grundig over neste gang. Gutta boys og jentene girls som sverger til sidevogn har vel alle sidevognsgaffler og spesielle dekk for å optimalisere kjøreopplevelsen og sikkert mange andre ting også som foreløpig er skjult for meg.

Først mye senere fikk jeg også forklart fysikkens lover ang. gaffelvinkler og avstander målt på framhjulet.

-Dette vil aldri bli bra, sa ekspertisen. Men du kan jo forandre etterhvert.

Vi får se. Kanskje kortere turer kan gi en annen glede ved denne type motorsykkel-kjøring?

Endelig fremme

For hva  skjer når barnebarn og oldemor får besøk? Flere spørsmål må besvares, ser det ut til.

 

Øvelse gjør mester?

Så heter det. Kanskje vi heller skal si at litt øvelse gjør en til en litt bedre sjåfør. Ut å øve er svaret. Øve og øve.

Mange gode råd

Forrige blogginnlegg fikk jeg mange tilbakemeldinger på. Det ser ut som at mange har hatt lignende opplevelser som meg og at minnene sitter fremdeles sterkt i.  På den annen side ser det også ut som at en god del har hatt et mer ææ.. skal vi si gjennomtenkt forhold til kjøp og kjøring med sidevogn enn jeg har hatt.

Uansett, jeg kjøpte motorsykkel med sidevogn og kjørte den hjem. Og ble svært betenkt. Vondt, vanskelig og sliten er stikkord. Tvil er et annet. Jeg begynte å lure på hele prosjektet.

Tilbakemeldingene kom også med en hel rekke gode råd og tips. La oss oppsummere litt. Følgende tips ser ut til å være gode og lure å følge:

-Øvelseskjør på et lukket område i sakte fart. Prøv bremsing av alle slag. Høyrebremsing og venstrebremsing.

-Høyresvinger. Gi gass

-Venstresvinger. Brems med håndbrems.

-Sørg for ekstra ballast i vogna. 50 -60 kg ser ut til å være bra.

-Kjør sakte. Øk farten etter hvert.

-Ha kontroll på sidevognshjulet hele tiden. Prøv å holde hjulet på en linje, eller på en planke eller noe.

For egen til del kan jeg legge til. Sjekk ut videoer på Youtube som angår sidevognskjøring. Mange tips til hva som kan gå galt der og hva som kan gå bra, som denne for eksempel.

Første øvelsestur

Jeg tok rett og slett konsekvensen av alt sammen og kjørte til nærmeste parkeringsplass. Der kjørte jeg åttetall, rundt og rundt og enda mer rundt. Bremset litt med forbrems og med bakbrems, noen ganger med begge to. Etterhvert fikk jeg mer forståelse av hvilke krefter som virker på sykkel og sidevogna og når de virker. Det å erkjenne fysiske krefter, forvente at de kommer og ikke motarbeide dem gir en slags mestringsfølelse.

Å sitte riktig på sykkelen og ikke minst vite hvor det tredje hjulet til enhver tid er er også viktig og må øves på.

Etter en smule grunnopplæring på egenhånd, tok jeg på nytt ut i trafikken. Alt føles mye riktigere nå. Modning i hodet er lurt i alle henseende. Etter hvert økte farten til nesten lovlig hastighet ute på landeveien uten at jeg ble vettskremt av den grunn. Kanskje tilogmed et lite smil muligens ble lokket frem. Dette er fremdeles udokumentert og kan derfor heller ikke bevises. Men ikke misforstå, all kjøring krever fremdeles mye konsentrasjon og bevisste handlinger fra min side. Man alt føles bedre.

Watsonian sidevogn

To timer og tretti minutter i sakte fart rundt omkring i nærområdet er forsåvidt nok. Jeg ble sliten denne gangen også, men ikke lenger motløs som sist.

Andre øvelsestur

Andre gangen foreløp omtrent som den første. Bevisst øving med å gi gass i høyresvinger, sykkelen blir presset igjennom kurven på en måte. Bremsing i venstresvinger, gjør at sidevognen liksom ruller lettere gjennom svingen.

For sikkerhetskyld lagde jeg en huskelapp før jeg la ut på tur. Tenk å huske mer en tre ting på en gang, det kan være vanskelig nok. I følge samboeren min har jeg aldri greid å huske mer en to ting noen gang. Never, ever. Nok om det.

Denne gangen gikk turen ut på Jæren med stopp på Ølbergstranden der disse bildene ble tatt. Solen skinte, men dette er Stavangerområdet, regnbyger er aldri lagt unna.

Håndhilservanlig blant gentlemen

På veien dit stoppet jeg på en bensinstasjon for å supplere med blyerstatning i bensinen. Gamle Guzzier liker visst det enda. Da kom det en kar frem til meg.

-Du kjører Guzzi, sa han og håndhilste. Jeg nektet ikke på noen måte for det, snarere tvertimot. Det viste seg at han tidligere hadde kjørt V7 Special ( Guzzi fra syttitallet) som han ikke kunne glemme. Nå for tiden vansmektet han mer på en vanlig sykkel, mye lyd og krom fra over there.

Det ser ut som folk blir ekstra glade når de ser sidevognsykler. Merkelig greier, men kan jeg bidra til å befare sinnets munterhet som det het i gamle dager, er jeg jo bare glad til. Men håndhilser, det gjør bare ekte Guzzistas.

Øvelse gjør mester – etterhvert

Dersom det er riktig har jeg nå bestått første halvdel av grunnkurset. Videregående I og II må jeg foreløpig se langt etter. Mer øving og enda mer øving er det som skal til ser det ut som.

Tre timer inkludert en liten fotostund ble kveldens resultat. Alt går enda litt lettere nå. Og i morgen fortsetter øvelsene. Både på parkeringsplassen og ute i trafikken. Målet er å kjøre fem hundre kilometer til helgen.

Det blir bra. Til slutt.

Nei, jeg gir ikke opp. Ja, jeg burde øvet meg mer før jeg kastet meg ut i trafikken. Mye mer. Blir det gøy? Det tror jeg nok. Må bare bli mer rutinert og sikker først. Det kommer med tiden. Det er alle sidevognsekspertene skjønt enige om.

Alle bilder er tatt på Ølbergstranden.

Første kjøretur med sidevogn

Kjøpet er gjennomført. Detaljer rundt overtagelsen er diskutert og avklart. Alt er klart. Nå gjenstår bare hjemturen. Lite visste jeg om hva som ventet meg.

-Dette går fint, sier selgeren. Han har mange tiårs erfaring med sidevognskjøring. Dette er lett.

Kjell Fagerland

-Men kanskje du kan ta en liten tur nedover sidevegen før du drar avgårde, undrer selgeren. Sånn for sikkerhets skyld. Kjell Fagerland er snill og omtenksom.

Med lånt utstyr, takk til Ole-Johan Lauvås, og med årets varmeste i dag innen rekkevidde starter jeg opp. Motoren starter og går fint, alle lys virker, bremser er gode, sidevogna sitter på, alt ligger godt til rette for en fin tur.

Staselig. Moto Guzzi California II, 1986

Turen nedover sidevegen i 30 kilometers fart forløper fint. Dette er jo piece of cake. Nema problema, alt vel. Karmøy i 25 graders varme og strålende sol er en flott opplevelse. Jeg vinker kjekt farvel. En tur på en par timer inklusive ferje ligger foran meg. 90 kilometer er ikke så mye, er det vel? Optimistisk legger jeg avgårde.

Innkjøringen til hovedvegen går fint. Jeg gir gass og … Hjelp, HJELP sykkelen går ikke dit jeg vil. Inn med bremsen, og med et hjerte som hoppet over et slag. Hva fa.. er det som skjer? Kan jeg ikke dette?

Forsiktig gir jeg gass en gang til. Jeg greier såvidt å holde sykkelen innenfor min egen banehalvdel. Farten er nesten førti kilometer i timen. Hva skal jeg gjøre? Forsiktig kjører jeg videre. Krefter som jeg ikke har opplevd før virker på sykkelen. Skal jeg legge meg litt i svingen? Kanskje på motsatt side. Og hvor er sidevognshjulet egentlig?

Svetten siler, farten er lav, køen bak øker. Hæ, kø? Inn til siden som en annen bobil men med vett, bussholdeplasser er egentlig lykke når man trenger de. Sidevognshjulet spretter opp. Kantsteinen er nærmere enn jeg tror. Hmf..

Jeg parkerer i busslomma og lar køen bak passere. Begynner å få bange anelser. Dette var ikke så lett som jeg trodde. Førti år på solosykkel, totalt verdiløst. Dette er en skremmende opplevelse.

Forsiktig videre. Forbi rundkjøringer og inn på bensinstasjon. Full tank, pust ut. Bare 86 kilometer igjen.

Ut på veien. Samme fart, en annen kø. Plutselig kommer selgeren kjørende på sin MZ fra sekstitallet.  Han ligger en stund bak, men blir nok fort lei og kjører forbi. Han vinker oppmuntrende med armen, få opp farten, gi gass, før han forsvinner. Men jeg kjører inn på neste bussholdeplass og slipper køen forbi. Pust, pes. Ikke moro, ikke det fnugg. Hva har jeg gjort? Kan jeg egentlig angre på et kjøp fordi jeg ikke aner hva jeg driver med?

Farten i tunnelen nærmer seg faretruende seksti kilometer i nedoverbakken. Traileren bak ligger oppå vogna, sånn føles det i hvertfall. Grøss. Brems, hold hodet kaldt i varmen og fortsett.

Sakte beveger jeg meg sørover mot ferja og Stavanger. Jeg leder køen nesten hele tiden. Utålmodige bilister får en utilsiktet saktefartbakmeg-opplevelse.  Jeg prøver å oppføre meg slik jeg ønsker at bobilturister skal oppføre seg og kjører inn på hver eneste bussholdeplass.  Over broene går det sakte. Løfter hjulet seg i høgresvinger? Kanskje, kjør sakte, best å være sikker.

Tøft, sier nittenåringen i billettbua med åpenlys beundring. Sommervikar og det hele. Motorsykkel med sidevogn virker slik på mennesker ser det ut som. Jeg nikker avmålt og på en cool måte tror jeg.

Kjører inn på ferja og slår av motoren. Jeg er gjennomvåt av svette. Det er ikke bare fordi det er varmt ute, men fordi jeg har sittet anspent på sykkelen hele tiden. Armer og nakken merker kjøret eller heller mangelen på kjøring. T-skjorten kan vris dersom jeg tar den av. Men så husker jeg på alle damene og lar det være.

Pausen på ferja gjør meg godt. Anspent i nakken, sjelden sliten etter en mc-tur. Svetten renner av panna. Hva er det jeg gjør feil? Jeg føler at kontrollen over sykkelen og sidevogna er liten. Hvordan skal jeg sitte? Når? Hvilke krefter virker på sykkelen? Og hvorfor skjønner jeg det ikke?

Resten av turen går fint. Eller, etter forholdene fint. Alle biler og busser lar jeg passere ut fra ferjekaien og legger meg bakerst i min egen fart.

Hm- Det går nå litt bedre syns jeg og putrer avgårde. Maks fart er 60 kilometer, men med kontroll. Hva som skjer i større hastigheter aner jeg og er ikke interessert i å prøve heller.

Endelig parkerer jeg hjemme. Sliten, svett og med hodepine. Men kanskje det aller verste. En tvil. En nagende tvil. Har jeg gjort en feil? En stor feil til og med. Hvordan skal dette gå?

Vil jeg gi opp? Er sidevogn noe for andre? Hva vil skje?