Første kjøretur med sidevogn

Kjøpet er gjennomført. Detaljer rundt overtagelsen er diskutert og avklart. Alt er klart. Nå gjenstår bare hjemturen. Lite visste jeg om hva som ventet meg.

-Dette går fint, sier selgeren. Han har mange tiårs erfaring med sidevognskjøring. Dette er lett.

Kjell Fagerland

-Men kanskje du kan ta en liten tur nedover sidevegen før du drar avgårde, undrer selgeren. Sånn for sikkerhets skyld. Kjell Fagerland er snill og omtenksom.

Med lånt utstyr, takk til Ole-Johan Lauvås, og med årets varmeste i dag innen rekkevidde starter jeg opp. Motoren starter og går fint, alle lys virker, bremser er gode, sidevogna sitter på, alt ligger godt til rette for en fin tur.

Staselig. Moto Guzzi California II, 1986

Turen nedover sidevegen i 30 kilometers fart forløper fint. Dette er jo piece of cake. Nema problema, alt vel. Karmøy i 25 graders varme og strålende sol er en flott opplevelse. Jeg vinker kjekt farvel. En tur på en par timer inklusive ferje ligger foran meg. 90 kilometer er ikke så mye, er det vel? Optimistisk legger jeg avgårde.

Innkjøringen til hovedvegen går fint. Jeg gir gass og … Hjelp, HJELP sykkelen går ikke dit jeg vil. Inn med bremsen, og med et hjerte som hoppet over et slag. Hva fa.. er det som skjer? Kan jeg ikke dette?

Forsiktig gir jeg gass en gang til. Jeg greier såvidt å holde sykkelen innenfor min egen banehalvdel. Farten er nesten førti kilometer i timen. Hva skal jeg gjøre? Forsiktig kjører jeg videre. Krefter som jeg ikke har opplevd før virker på sykkelen. Skal jeg legge meg litt i svingen? Kanskje på motsatt side. Og hvor er sidevognshjulet egentlig?

Svetten siler, farten er lav, køen bak øker. Hæ, kø? Inn til siden som en annen bobil men med vett, bussholdeplasser er egentlig lykke når man trenger de. Sidevognshjulet spretter opp. Kantsteinen er nærmere enn jeg tror. Hmf..

Jeg parkerer i busslomma og lar køen bak passere. Begynner å få bange anelser. Dette var ikke så lett som jeg trodde. Førti år på solosykkel, totalt verdiløst. Dette er en skremmende opplevelse.

Forsiktig videre. Forbi rundkjøringer og inn på bensinstasjon. Full tank, pust ut. Bare 86 kilometer igjen.

Ut på veien. Samme fart, en annen kø. Plutselig kommer selgeren kjørende på sin MZ fra sekstitallet.  Han ligger en stund bak, men blir nok fort lei og kjører forbi. Han vinker oppmuntrende med armen, få opp farten, gi gass, før han forsvinner. Men jeg kjører inn på neste bussholdeplass og slipper køen forbi. Pust, pes. Ikke moro, ikke det fnugg. Hva har jeg gjort? Kan jeg egentlig angre på et kjøp fordi jeg ikke aner hva jeg driver med?

Farten i tunnelen nærmer seg faretruende seksti kilometer i nedoverbakken. Traileren bak ligger oppå vogna, sånn føles det i hvertfall. Grøss. Brems, hold hodet kaldt i varmen og fortsett.

Sakte beveger jeg meg sørover mot ferja og Stavanger. Jeg leder køen nesten hele tiden. Utålmodige bilister får en utilsiktet saktefartbakmeg-opplevelse.  Jeg prøver å oppføre meg slik jeg ønsker at bobilturister skal oppføre seg og kjører inn på hver eneste bussholdeplass.  Over broene går det sakte. Løfter hjulet seg i høgresvinger? Kanskje, kjør sakte, best å være sikker.

Tøft, sier nittenåringen i billettbua med åpenlys beundring. Sommervikar og det hele. Motorsykkel med sidevogn virker slik på mennesker ser det ut som. Jeg nikker avmålt og på en cool måte tror jeg.

Kjører inn på ferja og slår av motoren. Jeg er gjennomvåt av svette. Det er ikke bare fordi det er varmt ute, men fordi jeg har sittet anspent på sykkelen hele tiden. Armer og nakken merker kjøret eller heller mangelen på kjøring. T-skjorten kan vris dersom jeg tar den av. Men så husker jeg på alle damene og lar det være.

Pausen på ferja gjør meg godt. Anspent i nakken, sjelden sliten etter en mc-tur. Svetten renner av panna. Hva er det jeg gjør feil? Jeg føler at kontrollen over sykkelen og sidevogna er liten. Hvordan skal jeg sitte? Når? Hvilke krefter virker på sykkelen? Og hvorfor skjønner jeg det ikke?

Resten av turen går fint. Eller, etter forholdene fint. Alle biler og busser lar jeg passere ut fra ferjekaien og legger meg bakerst i min egen fart.

Hm- Det går nå litt bedre syns jeg og putrer avgårde. Maks fart er 60 kilometer, men med kontroll. Hva som skjer i større hastigheter aner jeg og er ikke interessert i å prøve heller.

Endelig parkerer jeg hjemme. Sliten, svett og med hodepine. Men kanskje det aller verste. En tvil. En nagende tvil. Har jeg gjort en feil? En stor feil til og med. Hvordan skal dette gå?

Vil jeg gi opp? Er sidevogn noe for andre? Hva vil skje?