Min gamle Guzzi og jeg

6831_151955987974_7588284_n
In the beginning…

Jeg har hatt min Moto Guzzi lenge. Svært lenge. Sykkelen ble kjøpt en junidag i 1977. 25 år i min eie. Hvorfor? Hvorfor i det hele tatt kjøpe en Moto Guzzi 850 GT – 73 modell? Allerede i 1977 var denne sykkelen gammeldags. Når jeg nå tenker meg om var sykkelen faktisk gammeldags som ny. Trommelbremser som knapt nok virket og svakt lys som av og til gav et fint gjenskinn av reflekser og med en motoreffekt og prestasjon som ikke skremte vannet av noen. Vi må huske at dette var i glanstiden til Honda CB 750, Kawasaki 900 og superracere som Kawasaki 750 H2 og andre japanske vidundere. Hvorfor kjøpte jeg som attenåring en slik sykkel? Ikke kjente jeg noen som hadde en slik sykkel, jeg hadde vel knapt snakket med noen som hadde en slik.

Kanskje det var noe med utseendet, kanskje med lyden, kanskje med imaget som det så fint heter. Langtursykkel var det i hvert fall. I dag tror jeg at jeg vet hva det var. Forelskelse, simpelthen forelskelse. Noen ganger nært og varmt, andre ganger har jeg hatt lyst til å skifte ut hele dama. For ei dame er det, det er helt klart. Man sier at gammel kjærlighet ruster ikke. Det er helt feil, min ruster på pottene. I hvertfall litt.

Litt teknisk.

    • Motor: 2-syl., V-motor, effekt 54 SAE hester, kardangdrift, kun el-start.
    • El-brytere som på en Puch moped fra syttitallet. Stifttenning.
    • Forbruk: 0,5 l pr mil. Uansett mengde bagasje og passasjerer.
    • Bremser: Enkel trommelbrens foran og bak.
    • 0-100 på en stund. Toppfart nesten 200 km/h, ja faktisk.
    • Vindskjerm og bagger. Ingen ordentlig Guzzi uten.
    • Fem trinns girkasse.

Litt historikk.

Bestefaren til alle store Guzzier kom i 1967, V -twin på 700ccm og kardang. Motoren kom fra det italienske forsvaret der den med hell ble brukt i et terrengående ( og relativt merkelig) militært kjøretøy. Enkel konstruksjon, enkelt vedlikehold og reperasjon var mottoet. Den første store Guzzien fikk betegnelsen V7 (V for V motor og 7 for 700ccm). Siden har alle stolte Guzzier hatt æresbetegnelsen V7. Så det fulle navnet på min sykkel er altså Moto Guzzi V7 850 GT. Alle V7 er lett gjenkjennelig med et stort avlangt blankt deksel i fronten av motoren. Under skjuler det seg av alle ting en vifte-reim, eller mer korrekt en dynamo-reim. Om denne kan det sies mye, men det skal vi ikke her.

Den opprinnelige Guzzi V7 vokste etterhvert til 850ccm. Flere modeller så dagens lys, V7 Spesial, Ambassador, GT. I USA ble GT modellen kalt Eldorado. Denne modellen ble rigget til politiformål i Los Angelse, bla med vindskjerm, fotbrett og nytt dashbord. Modellen fikk navnet California. Modellen ble en slik suksess at Moto Guzzi gav navnet California til alle etterfølgende store cruisere. I 1974 laget man så de siste store Guzziene med V7 emblemet, en nye serie, T -serien så dagen lys. T-serien har sin bakgrunn i den flotte V7 Sport, produsert i -72 til -74.

Men tilbake til min egen sykkel.

I all hovesdak ser den ut som den så ut da jeg kjøpte den. Dvs. den forrige eieren hadde gjort noen forandringer. Bla. hadde han byttet ut den doble trommelbremsen foran som er standard, til et skivebremsesystem. Forhandleren og importøren, mente dette ikke var gjort på en forsvarlig måte og satte på en enkel trommelbrems.

Videre så hadde eieren malt rammen hvit!!

Nåja, tanken og de fremre sidedekselene ble lakkert om i 1982 eller deromkring til olivenrød. Originallakken hadde en lei tendens til å flasse av. De bakre sidedekslene ble uteglemt i den omgangen. Da jeg senere ville lakkere disse i den samme fargen hadde lakkeringsverkstedet brent ned til grunnen. Uansett hvor mye jeg tryglet og bad, fargekombinasjonen som lakkereren hadde brukt var og ble oppbrent. Så sidedekslene er nå i en farge som med litt godvilje kan sies å ligne bitte lite grann. Sadelen ble trukket om i 1996 av en salmaker eller kanskje møbelmaker i Moss. Uansett, resultatet ble meget bra.

Forøvrig har jeg egenhendig kostemalt rammen med svart Bengal-lakk, for en sånn ca. tyve år siden. Det holder godt ennå.

..men noen nedturer.

Nedtur 1. Første sesongen jeg hadde sykkelen, røk fjæra som holder girpedalen i stilling. Jeg fikk hjelp lokalt til å demontere girkassa og å sette i ny fjær. Glad og fornøyd reiste jeg på ferie til Danmark og opplevde totalt girkassehavari på Løkken i Danmark. Jeg husker ennå det bitre nederlaget det var å bli tauet av en Honda til fergeleiet og en retur til Norge. Til alt hell holdt jo importøren hus i Kristiansand så sykkelen ble sendt rett på verksted der. Reparasjonen kom på kr 2 910,80 datert 03.09.77. Jeg har kvitteringen enda.

Nedtur 2. Tre stykker var vi. Tre sykkler på storferie i Europa. Kawasaki 650, Yamaha 1100 og altså Moto Guzzi 850 GT. Turen gikk langt, med telt og passasjerer landet vi i Rijeka i Jugoslavia. I Titos rike. Vi snakker her ca 1980. Sammen med polske rockere på Jawa 250 og 350 utgjorde vi den internasjonale andelen på campingplassen. Vi ble tatt imot med varme og nyskjerrighet, de fleste visste vel lite om Norge, om Narvik og krigen derimot hadde de dengang god kjennskap til.

Ved tilbaketuren manglet jeg litt motorolje. Jerg fikk en lokal variant som de sverget på var akkurat hva jeg trengte. Jeg fyllte på ca 0,5 l av denne oljen. På Autobahn noen dager senere, sør for Kassel tror jeg det var, begynte motoren å oppføre seg underlig og stanset til slutt helt.  Jeg kunne faktisk høre hvordan det raspet inni motoren. Etter noen dager i en hytte som vi fikk låne, ble det arrangert transport hjem. Både sykkelen og jeg ankom senere heimen med tog. Grøss..

Ved demontering viste det seg at alle lager i motoren pluss diverse andre ting lå i bunnpanna. En kamerat av meg som var bilmekanikerlærling, demonterte og reparerte motoren for meg. Ett år eller to senere var sykkelen på veien igjen. En måtte jo studere litt også og reperasjoner kostet da som nå penger.

På tur

Gamle Guzzier er flotte tursykkler. Med oppreist sittestilling og en god sal er femti mil ikkeno problem på norske veier. Måten å sitte på, motoren (du kan stort sett kjøre på femte gir overalt) gjør at hele kjøreturen blir en rolig og avslappet affære. Noen vil sikkert si kjedelig, men de har ikke skjønt noe av det berømmelige bæret.

Å starte gamle Guzzier for å kjøre en liten tur i nabolaget, har aldri vært noe for meg. Nei, minst ti mil må det være så en kan få kjørt seg litt. Gammel-Guzzier liker også distanser. Små turer og liten fart, det gjør dama litt grinete. Det hamrer og slamrer der inne, ventil-tikken har gode forhold under lydforsterkende toppdeksler, sånn virker det i hvert fall. Motoren er kald og litt sur. Og med masse giring blir du sliten i venstrehanda.

Derimot, på med fullt kjøreutstyr, full tank, en rask sjekk av kjøretøyet, starte opp, gire raskt opp til femtegir og vær der. Motoren arbeider fornøyd rundt 3500 omdreininger, ca 80 km/t, øk en smule, og du får en herlig vibrasjon i hele kroppen. Fra ytterst i tærne, via bakleggen, oppover lårene, deilige frysninger langs ryggrad og nakke, til ytterst på fingerspissene, små kilende vibrasjoner, du og sykkelen er ett. Jo da, jeg er fremdeles forelsket i dama. ( Og de som sier at motorsykler ikke skal vibrere, ha, de vet ikke hva de snakker om.)

Service-Vedlikehold-Deler.

Jeg får av og til spørsmål om det ikke er dyrt med deler til en så gammel sykkel. Da svarer jeg ganske kjekt at det aner jeg da virkelig ikke. Og det er faktisk sant. Av den enkle grunn at jeg ikke har behøvd nye deler til sykkelen på mange år. Det er nemlig sånn med gamle Guzzier at de stort sett bare går og går. En ny wire i ny og ne har jeg likevel hatt behov for. Og den forbaskede lille kone dingsedulpen som sitter ytterst på speedometerwiren, den greier jeg å knekke hver gang jeg tar av og skal smøre wiren, den har kostet meg noen kroner i årenes løp. Sykkelen er nærmest vedlikeholdsfri. Jeg skifter olje hvert år på motoren, Pennzoil må vite, og girolje hvert annet år. I tillegg smøres alle bevegelige deler samt alle wirer, WD-40 gjør underverker. Ca hvert tredje år justeres, ventiler, stift og tenning. Og hver høst tas batteriet ut, og hele sykkelen dusjes med WD-40, også inni pottene. Deretter legges en presenning over som ikke er altfor tett slik at eventuell kondens kan slippe ut.

Til våren gjøres det motsatte. Etter en grundig vask og polering, nyoppladet batteri, rengjøring av stift og plugger, samt en liten dæsj olje i sylindrene, starter hele greia normalt relativt greit.

Kjøreglede

Den gamle sykkelen gir meg først og fremst kjøreglede. Og har jeg erfart med sykkelen som med damer, steller du pent med dem så er de stort sett trofaste mot deg. Hele hemmeligheten med å ha et lykkelig forhold til en motorsykkel er at den skal starte når du vil at den skal starte og stoppe når du vil den skal stoppe.

I tillegg gir en motorsykkel deg opplevelser, frisk luft og er et glimrende sosialt virkemiddel for å komme i kontakt med mennesker. Og har du som meg, oppnådd en mer sjelelig kontakt med sykkelen din da vet du at jern og stål kan få menneskelige egenskaper.

25 nye år

Har jeg da aldri fått lyst til å kvitte meg med sykkelen? Å joda, mange ganger. Etter å ha kjørt tretti mil med influensa i kroppen, nysende inni hjelmen, frysende på beina og langt inni sjela, mens snøfnuggene sakte faller ned rundt meg, da har jeg forbannet meg på å aldri ta i en motorsykkel igjen. Langt mindre kjøre en gammel haug. Og andre ganger igjen, det hadde vært morsomt med en liten lettkjørt sykkel med masse hester og kjapp akselrasjon til å leke meg i svinger med og til å foreta raske forbikjøringer med.

Men hver gang, hvert år er det den samme, gamle damen jeg sitter på om våren. Og er faktisk svært fornøyd med det. Så jeg tror vi går inn i nye 25 år sammen, jeg og den gamle damen, som faktisk ennå er like fyrrig under stakken som før. Men det kan hende hun får selskap en gang, av yngre virile hestekrefter og heftige former.

Men jeg tror det var noe i det min sønn på syv sa; «Pappa, når du dør, kan jeg arve Guzzien da?»

 

Etterord

Innlegget ovenfor skrev jeg for egen fornøyelses skyld i 2002.  Siden dengang har det jo skjedd noe. Jeg kjørte sykkelen frem til og med 2011. Da ble jeg alvorlig syk og gjennomgikk en hjerteoperasjon. Sesongen 2012 kom derfor Guzzien ikke på veien. På høsten 2012 kjøpte jeg en Honda Shadow 1100. Jeg ville ha en sykkel som jeg kunne stole helt på og greie å kjøre som relativt nyoperert. Frozen shoulder er ikke noe særlig å ha ved mc- kjøring. Guzzien krever jo noe stell vår og høst som jeg ikke kunne gi der og da.

Våren 2012 kjørte jeg en del turer på Hondaen. Men det er nå slik at hver gang jeg skulle ut å kjøre sa jeg at jeg skulle på Guzzi -tur. Og når jeg snakket med folk når jeg var ute og kjørte så var det alltid slik at.. egentlig kjører jeg jo en Guzzi..

I juni motstod jeg simpelthen ikke presset lenger. I garasjen står det derfor nå en Moto Guzzi California EV -99. Den har nylig fått sevice, har fått nytt bakdekk og er også nypolert og fin. Klar for våren og lange turer. Hondaen er solgt til min bror.

Og Gamle-Guzzien da? Hva med den? Slapp bare av , dette ordner seg. Med over 150 000 km på telleren som forøvrig ikke virker, km er anslått kjørelengde, og med en alder som viser over 40 år, er den gamle damen klar for litt rehabilitering eller kanskje heller exstrem makeover. I disse dager legges derfor planer for en total renovering, slik at hun igjen kan fremstå som i sine glansdager, ja faktisk bedre enn ny. På nytt skal hun kommenteres og beundres, hun en ektefødt sykkel av syttitallet skal igjen sole seg i sin egen glans, langturer skal nok en gang planlegges. Puh, en kan visst bli poetisk av mindre..

Moto Guzzi California 1100 EV
Moto Guzzi California 1100 EV

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Honda Shadow VT 1100C 1986 , senere solgt til min bror